Fotballkultur i Belgia

Foto: Magnus Gulbrandsen

iEuropa i Brussel

I høst skrev jeg i en artikkel publisert her i iEuropa om fotballkulturen i Romania. I denne beskrev jeg en noe annerledes enn kultur enn mange Vålerenga kamper jeg tidligere hadde vært på, samt så frem mot fotball-EM til sommeren. Jeg pekte på at Romanias fotballkultur, med sitt store voldsfokus ville bli testet i sommer når landet endelig har tatt seg til et stort mesterskap for første gang på to tiår. Da jeg i januar landet på Zaventem flyplass i Brussel hadde jeg ikke samme bekymringer. Kanskje har jeg likevel fått noen nye? Det største spørsmålet jeg sitter igjen med er hvordan i all verden disse vidt forskjellige fotballkulturene vil se ut når Belgia og Romania barker sammen 22. juni i Köln.

Ingen øl-forbud

For den som ikke har lest min forrige artikkel kan det være lurt da jeg nå vil fortsette å referere til den. I Bucuresti bevitnet jeg en kultur som var fokusert på aggressivitet, vold og en latterlig mengde bluss. Stemningen i hipsterklubben Union Saint-Gilloise (USG) i Brussel er en sterk kontrast. Dette symboliseres tydelig gjennom at totalforbudet mot salg av alkohol i nærheten av stadion i Romania, møter sin strake kontrast ved at mannen til høyre for meg på en søndags ettermiddag, hadde 5 øl stående ved siden av mens han pøffet på joint. Til tross for den rent latterlige ølmengden, tok det meg betydelig lenger tid å lære franske banneord på kamp i Saint-Gilles en det tok på nasjonalarenaen i Bucuresti.

Det jeg nå beskriver er også tett tilknyttet klubbkultur. USG er en klubb som har hatt en lignende oppgang som det Bodø/Glimt har opplevd de siste årene. De befant seg på nest øverste nivå for bare få år siden, og har siden markert seg stort i Europa. Senest i starten av mai ble de for første gang på over 100 år kronet til cupmestere i Belgia, gamle Heysel stadion. Under denne cupfinalen var jeg vitne til noe jeg hvert fall ikke hadde sett i et Bucuresti-derby mellom FCSB og Dinamo. Det var et nivå av respekt mellom fansen, som etter kampen stod igjen og applauderte motstander. Jeg har spilt kamper på G14 med mer fiendtlighet mellom supportere. Om det er USG sine fans som reiser til Tyskland-EM og skal stå opp mot rumenerne, frykter jeg at det vil stå en gjeng veldig forvirrede rumenere kledd i svart.

Et speil av samfunnet

I min artikkel om Romania stilte jeg også spørsmål rundt hvorvidt det man ser av kultur rundt fotballen også reflekteres i samfunnet eller. Er belgiere en øl-glad gjeng med lite aggresjon? Tja, de er nå hvertfall glad i øl. Men der fotballen virkelig reflekterer samfunnet ellers i Belgia er i at ligasystemet er nesten like forvirrende som de aller fleste systemer her. Som min kollega Felix Mæhlum mesterlig har forklart i sin iEuropa artikkel nylig er det politiske systemet i Belgia ikke helt til å bli klok på. Det er heller ikke ligasystemet. For til tross for at USG nå har havnet øverst etter fullspilt sesong ved to anledninger, har de til gode å bli belgiske mestere. Ligasystemet er nemlig bygd slik at ved fullspilt sesong deler tabellen seg i tre, og alle poeng deles i to. Deretter spiller topp seks mot hverandre, to ganger til og det samme for de to andre gruppene av seks. Det er en rekke andre forvirrende detaljer med playoffer som jeg tenker jeg skal spare dere for.

Oppsummert så reflekterer det belgiske ligasystemet veldig godt den belgiske kulturen for å gjøre systemer helt vanvittig komplisert. Visste du forresten at også EUs hovedbase er her?

Foto: Magnus Gulbrandsen

Europas høydepunkt og påminnelse av utenforskap

For mange av oss med spesiell interesse for politikk og europapolitikk kunne man nok tenke seg at det store høydepunktet i sommer var europavalget 6-9.juni. Ved forrige europavalg stemte rett i overkant av 198 millioner mennesker. Hva kan vel være et større europeisk trekkplaster enn det? Vel, ifølge UEFA var det 328 millioner som slo seg ned foran TV’en og fulgte finalen mellom England og Italia i 2021. Til tross for at mange nok vil tenke at dette ikke er positive tall, så tror jeg ikke en skal undervurdere det europeiske fellesskapet og samlingspunktet som et Europamesterskap her. Det sies her i Belgia at det eneste som forener alle belgiere er øl, fries og «De røde djevlene» (fotballandslaget). Når første spark på ballen gikk 17. juni i pølsebyen Frankfurt, var det ikke lenger viktig om du snakker fransk eller flamsk. Det eneste som betyr noe er om Gent-gutten Kevin de Bruyne kan finne pannebrasken til Belgias storscorer fra Anderlecht Romelu Lukaku. Denne forenligheten og dette samlepunktet er en viktig del av europeisk kultur, på tross av politiske holdninger til det ekstreme høyre eller venstre.

I likhet med europavalget, er det en ting med dette mesterskapet som skiller seg ut for meg. Det er at til tross for mye å kunne bidra med, er vi heller ikke her med. Morten Ramms sang «Vi ække med» som runget ut på ungdomsskolegårder i 2014 er vel så aktuell i dag som den var da. For til tross for å ha to av Europas beste målscorere, får Norge heller ikke i sommer grave etter gull i Tyskland. Nei, vi er nødt til å nøye oss med å grave etter havbunnsmineraler ved Jan Mayen. Igjen så holder vi oss utenfor det europeiske forholdet, noen vil kalle det symbolsk?