Fotballkultur i Romania
Foto: Magnus Gulbrandsen
iEuropa i Romania.
Fotball og Identitet: En utforskning av rumensk fotballkultur
I ethvert land jeg har besøkt på tvers av mine 23 første leveår har 1 ting alltid gått igjen. Det er alltid lokale (svært ofte en drosjesjåfør) som glorifiserer, ikoniserer og guddommeliggjør dets land største fotballstjerner. Dette er kanskje like mye en refleksjon av meg og mine interesser, som en global trend, men enda har jeg ikke opplevd unntak. Det snakkes om storhetsperioder og det snakkes om den største stjerna. Portugisere sier Ronaldo, Ungarere forteller om Ferenc Puskas og kroater om Luka Modric. Her i Romania er den store Gheroghe Hagi, også kjent som «Karpatenes Messi». Det knyttes en stolthet og en identitet rundt fotball, som få andre ting kan. Det knyttes egne kulturer, egne vaner til hvordan man forholder seg til den globale ballsporten. Nordmenn spiser pølse i vaffel og drikker solo, tyskere drikker øl og hoier, her i Romania? Kinaputter, bluss og vold.
Alkoholstans og Batmanpoliti
Arena Nationala, som nasjonalarenaen i Bucuresti er kreativt døpt, er ukentlig ramme til kamp for et av Bucuresti’s 3 toppdivisjonslag. Stadion gjør Ullevaal (25,000 seter) til skamme med sine 60,000 seter og høymoderne infrastruktur. Større enn stadion til lag som Liverpool, Manchester City og Paris Saint-Germain. Men på kampdag minner arktiketurperlen i Øst-Bucuresti lite om engelske, franske eller tyske stadioner. Hvor du på Borussia Dortmund kamper gjerne ser glade tyskere med en øl i hånda, ser du i Bucuresti tusenvis av svartkledde menn og et totalforbud mot alkohol. Dette til tross for at Romania ligger helt i toppen med Danmark og Storbritannia på binge-drikking i Europa.
Grunnet i en frykt for økt vold mellom supportere, har det i Romania vært et forbud mot salg av alkohol helt siden revolusjonens slutt i 1991. Denne frykten reflekteres også i kampopplevelsen for en nøytral nordmann. 26. November var det duket for Bucuresti derby mellom storklubben Steua (Nå FCSB) mot Dinamo Bucuresti. Allerede 15 minutter før avspark kan det høres smell fra avstand.
Da jeg nærmer meg stadion står politimenn som minner mer om Batman enn noe man har sett av norsk politi. Tett svart kroppsrustning, og tydeligfremstilte skytevåpen bekler politimenn på mørke hester ved den første av tre sikkerhetssjekker. Smellene av fyrverkeri og kinaputter fortsetter mens jeg spaserer inn portene. Fra hver side av stadion kan man se «Ultras» kledd i svart, som representerer de mest hardbarka av de respektive supportergruppene. Det dannes en intens, fiendtlig og helt unik ramme rundt kampen.
Foto: Magnus Gulbrandsen
Brannmenn og bomber
Da kampen sparkes i gang er det på ingen måte noen ro som faller seg. Tvert imot er supporterne på hver side desto mer oppildnet. Enorme mengder bluss, som en kan lure på hvordan snek seg gjennom sikkerhetssjekkene og enorme «tifoer» heves fra begge sider. Lyden, rytmen og intensiteten legger en ramme på kampen som selv en uten forståelse for de rumenske tilropene syns det er vanskelig å ikke slenge seg med på.
Rytmiske tilrop, tifoer og bluss er dog ikke ukjent for en fotballkjent mann. Ei heller er det første gang jeg ser bluss havne på banen. Det som gjør denne kampopplevelsen så unik er den fullstendige aksepten for det. Bluss, kinaputter og det som virker til å være små eksplosiver kastes i hopetall ut på banen gjennom 90 minutters spill. Kun ved 1 anledning stoppes spillet, det fordi gresset ser ut til å ha tatt fyr.
Kampens kaos når et kokepunkt da brannmenn løper inn i sekstenmeteren med brannslukningsapparat samtidig som samtlige spillere står like ved i håndgemeng. Utenom dette øyeblikket spilles kampen konstant videre til tross for at keepere må flytte seg unna brennende bluss i egen 5-meter og angrepsspillere på å navigere seg rundt små eksplosiver i tillegg til forsvarsspillere.
Tilbake på den store scenen
Det er liten tvil om at rumensk fotballkultur skiller seg noe fra den som kan oppleves i Norge og Vest-Europa. Dette til tross for at jeg forklarte i en iEuropa artikkel tidligere i høst at Bucuresti virker til å ha tilegnet seg mye av vest-europeisk kultur. Denne kulturkrasjen vil også snart bli satt på prøve.
Den store fotballnyheten for 2024 her i Romania er at nasjonen har klart noe Norge ikke har på 23 år, nemlig å komme seg tilbake på Europas største fotballscene: Europamesterskapet i Tyskland 2024. Det har gått 8 år siden Romania gjorde seg til skamme i mesterskapet i Frankrike med sisteplass i sin gruppe. Likevel er optimismen i Draculas hjemland nå tilbake. Men når de fleste stiller spørsmålet «Hvordan vil laget klare seg?», stiller jeg meg aller mest undrene til spørsmålet «Hvordan vil supporterne klare seg?»
Foto: Magnus Gulbrandsen
