Et møte med Romania

EUs yttergrense

Foto: Magnus Gulbrandsen

iEuropa i Romania.

Da jeg tok mine første skritt på rumensk jord sent i august, strømmet en flom av tanker gjennom hodet mitt. Hvordan er folket her? Hvordan ser hovedstaden Bucuresti ut? Hva er arbeidskulturen? Likevel var det et spørsmål som stakk seg mer ut enn noe annet: Hvordan kom jeg til å merke at det bare noen få timer unna utspiller seg en krig på europeisk territorium?

Europeiske Romania

Romania har siden andre verdenskrig hatt en turbulent historie. Selv om landet ikke var en del av Sovjetunionen, var Romania utvilsomt en autoritær kommuniststat og en del av Østblokken i Europa. I dag ser man tydelige spor av kommunisttiden i restene av Nicolae Ceaușescus sin ledelse over hele byen.

Et eksempel er Bucurestis massive parlamentsbygning. Parlamentsbygningen som troner over byen er i tillegg til å være det største av sitt slag og verdens klart tyngste bygning, den nest størst administrative bygningen i verden (kun slått av Pentagon i USA). Dette bygget symboliserer imidlertid ikke rumensk frihet og demokrati, men er heller et symbol på Ceaușescus selvforherligelse. Bygget var opprinnelig bygget for å være hans palass, og titusenvis av mennesker ble tvangsflyttet for å gi plass til en storslått allé som skulle lede vei mot hans massive byggverk.

Til tross for at kommunismen har satt sitt spor i Romania viser storbyen Bucuresti ett Romania som retter blikket mot Vest-Europa og EU. Man kan derfor av og til lure på om man heller befinner i Spania eller Italia, istedenfor i Bucuresti-sentrum. Forskjellen er at rumenerne snakker bedre engelsk.  I motsetning til sin slaviske naboer, er rumensk et latinsk språk, og Bucuresti-sentrum er fullt av EU-flagg som flagrer over gelateriaer, trendy barer og italienske pizzarestauranter.

“Til tross for at kommunismen har satt sitt spor i Romania viser storbyen Bucuresti ett Romania som retter blikket mot Vest-Europa og EU.”

Foto: Magnus Gulbrandsen

Unionens praktikanter

I Bucuresti er jeg ikke alene i min interesse for Europa og politikk. Min hverdag dreier seg om Innovasjon Norge og arbeidet med å distribuere EØS-midler i Romania, men byen er også hjem for mange unge praktikanter fra EU-medlemslandene. Da jeg ble med i praktikantenes Whatsapp-gruppe, ble jeg presentert som « The new trainee at the Norwegian chamber of commerce and innovation». Det var tydelig at jeg ikke lenger kunne begrense meg til å si at jeg jobbet for Innovasjon Norge og deretter bruke et kvarter på å forklare hva EØS-midler er.

Hjemme i Norge, som står for 98% av EØS-midlene, opplevde jeg at få visste om EØS-midlene eller deres betydning. Her i Sørøst-Europa ser det ut til at det er mye større bevissthet om Norges rolle. Faktisk virker det som om Norge og EØS-midlene har gjort oss mer synlige enn noen EU-medlemmer som gir like store eller større bidrag til lignende EU-fond.

Siden Romania ble med i EU i 2007, har de mottatt betydelig økonomisk støtte. Men mens EØS-midlene i stor grad har lyktes med å unngå misbruk, har EUs ulike utviklingsfond slitt med korrupsjon i mange år. Jeg ble tidlig klar over korrupsjonsproblemene i dette landet da utleieren min, som også er arkitekt, sa at han stort sett jobbet svart fordi han da «slapp» å betale skatt. Til tross for at EUs tilstedeværelse i Romania ikke har vært feilfri, har EU blitt stadig mer populært i landet de siste tiårene.

5 timer fra bombing

Det er heller ikke til å glemme at angrepskrigen i sin nordlige nabo setter sitt trykk på de geopolitiske holdningene. Mandag 4. September hevdet en talsperson for det Ukrainske utenriksdepartementet at russiske droner hadde detonert på rumensk jord i forbindelse med angrep på den Ukrainske grensebyen Izmajil. Rumenske myndigheter var raskt ute med å avvise dette. For meg ble disse overskriftene en kraftig påminnelse på at krigen i Ukraina nå bare befinner seg en 5 timers kjøretur fra meg. Mitt store spørsmål om hvordan krigen påvirket hverdagen i Romania hadde så langt gått relativt ubesvart.

Dagliglivet i Bucuresti, som mange andre steder i Europa, går som normalt. For det blotte øyet er det ikke umiddelbart åpenbart at det føres en brutal angrepskrig 300km unna. Til sammenligning er det omtrent like langt mellom Oslo og Kristiansand. Folk er smiler og ler, og gatene er fulle av Rumenere som nyter diverse europeiske øltyper.

Til tross for at storbyens innbyggere i stor grad lever som vanlig, finnes det tegn på at ting ikke er som de skal i Øst-Europa. På en spasertur nordover i byen passerte jeg et av byens ambassadedistrikter, blant annet den russiske ambassaden. Her er det plassert tungtbevæpnet politi døgnet rundt, og på gjerdet utenfor henger det en rekke grafiske plakater av hva russerne har gjort i Ukraina. Plakatene gir uttrykk for det rumenske folkets mening om krigen, og viser nok en gang et Romania som vender blikket vestover.

Foto: Magnus Gulbrandsen

I det jeg utforsker Romania og dets komplekse identitet, kan jeg ikke unngå å føle at dette landet representerer en harmonisk forening av historie og håp. Kommunistarven kaster fremdeles en skygge over byen, og den pågående konflikten i Ukraina står som en påminnelse om regionens urolige geopolitiske situasjon. Samtidig ser jeg et Romania som strekker seg mot en europeisk fremtid. Romania er en spennende destinasjon som kontinuerlig balanserer på kanten av historie og fremtid, og jeg ser frem til å utforske og forstå dette landet ytterligere i tiden som kommer.