I skyggene av Paris

Foto: Ada Neteland

iEuropa i Paris.

«Why not here? Why not now? What better place to dream than in Paris?» er et sitat hentet fra disneyfilmen Ratatouille. Paris er ofte presentert på denne måten. Byen med lys, stjerner og kjærlighet. Et magisk sted der alt er mulig. Hvor sant er virkelig dette? Og for hvem er det sant?

Én kveld noen dager tilbake bestemte jeg og noen venner oss for å møtes langs elvebredden til Seinen for en piknik. Vi hadde kjøpt fersken, brie, hummus og brød fra bakeren. Vin, chips og cherrytomater. Vi snakker om alt og ingenting. Vi snakker om hva vi har gjort denne sommeren, om planer for det nye semesteret. Vi snakker om drømmer, ambisjoner, og hva vi vil gjøre med livene våre. Denne kvelden er det mange som går langs Seinen. Kjærestepar, vennegjenger, barnefamilier og turister, men det er også de som ber om penger. Blant dem, en mann med en sliten tralle med vinflasker, vann, og sigaretter. Han spør oss gjentatte ganger om vi vil ha noe. Vi sier nei.

Solen går ned over horisonten. Vi går langs elven for å komme oss hjem. Der møter vi igjen denne mannen med trallen. Han kjenner oss igjen. Vi sier hei. Han spør oss hvor vi er fra. Vel, litt forskjellig svarer vi. Vi går runden. Italia, Frankrike, USA og Norge. Vi spør hvor han er fra, og han sier han er fra Bangladesh. For å komme hit måtte han gå. Når vi spør om hvor han bor sier han at han ikke bor noe sted. Han bor på gaten. «But do you have any friends» spør venninnen min. Nei, sier han. Han har ikke noen venner. Han sier det kan bli ensomt. Er Paris et sted der alt er mulig for denne mannen?  «You´re very lucky you know» sier mannen. Han gjentar ordene. “very lucky».

Etter jeg flyttet til Paris har det slått meg gjentatte ganger hvor mange som ikke har noe sted og bo. Hele tiden går man forbi mennesker som sitter i gatekanten. Hjemløshet i Europa har generelt blitt forverret siden finanskrisen i 2008 til 2009. Av disse er det i dag flere yngre enn tidligere, flere barn, migranter, romfolk og andre vanskeligstilte minoriteter. I Frankrike ble det i 2021 estimert at 330 000 mennesker var uten fast hjem.

I Paris er det flere hjelpeorganisasjoner enn i resten av landet, og det lettere å bo her, og en studie fra 2012 viser at hele 44% av de hjemløse bor i områder i og rundt Paris. I Ifølge en artikkel fra Le Monde, en fransk avis, var det 3 015 mennesker som sov på gaten januar 2023, i det som kalles «la Nuit de la solidarité», eller på norsk, «Natten av solidaritet». En organisert hendelse fra bystyret der frivillige stiller opp og går rundt i gaten i Paris og fysisk teller de som ikke har et sted å bo. Dette viser en økning med 16% sammenlignet med opptellingen januar 2022.

Ved å være hjemløs kan man få redusert livsforventning, helseproblemer, møte diskriminering, isolasjon og barrierer til adgang av grunnleggende offentlige tjenester og fordeler. Ved å ha mer og mer folk som ikke har et sted å bo, får man også høyere sosiale kostnader. Dette er spesielt helse og justistjenester. Hjemløshet har store konsekvenser for alle. Det blir dermed også viktig for alle å få ned tallene.

“Etter jeg flyttet til Paris har det slått meg gjentatte ganger hvor mange som ikke har noe sted og bo. Hele tiden går man forbi mennesker som sitter i gatekanten. “

Ada Neteland

Også antall barn som vokser opp på gaten er økende. Ifølge en studie fra UNICEF er det nærmere 2000 barn uten bosted i Frankrike i dag (natt til 22. august 2023). Dette er 17% mer enn 22. august 2022. Det er bare tall på de som ringte nødnummeret, og ekskluderer dermed også for eksempel enslige mindreårige, familier som ikke er i stand til å kontakte nødnummeret, eller de som ikke lenger prøver. I følge Aurélie El Hassak-Marzorati, direktør for et hjelpesenter i Paris, blir skolegang i mange tilfeller for disse barna en prøvelse.

Til tross for at den franske loven tilsier at skole er noe alle har rett på sier Hassak-Marzorati at mange hjemløse familier blir nektet registrering. Når disse barna først har begynt på skolen sliter de ofte. Dersom de har tilbrakt natten ute, er det ikke uvanlig at de sovner i timen eller er borte fra skolen. Å la barn bo på gata bryter med den internasjonale barnekonvensjonen, som krever at regjeringer hjelper familier med å finne bolig og anerkjenner barns rett til helse og utdanning. Adelin Hazan, president av UNICEF Frankrike, sier; "The previous government failed to keep its promise of 'zero homeless children.' There are even more today. It's unacceptable,"

Så var den franske stat med dette problemet? I 2017 startet Presidenten, Emmanuel Macron, en 10 års plan som skulle hjelpe 80 000 mennesker bort fra gaten innen 10 år. 20. juni 2023 annonserte den franske regjeringen at det skal brukes mer ressersuer på denne planen enn tidligere. Planen er å øke budsjettet med 44 millioner euro. Dette skal deretter ekspanderes hvert år med opp til 160 millioner euro fram til 2027. Det er derimot flere som uttrykker svakheter ved denne planen ved å være for vage, at den står i konflikt med annen politikk (som drastisk reduksjon av bistand for å bygge kommunale boliger), eller at det kan virke som en viss maskering av passivitet ved bygging av kommunale boliger eller stengning av krisesenter.

Denne varme septemberkvelden ved Seinen peker plutselig mannen med trallen på meg og sier “Do you belive in God?”. Jeg sier nei, det gjør jeg ikke. Han sier «but who do you think made you, who do you think made this ground and this sky”.  Jeg syns det er rart at en mann i hans situasjon kan tro på at det finnes en Gud der oppe som er god, rettferdig og allmektig. Men kanskje jeg undervurderer dette med religion. Kanskje nettopp religion, og hans tro på Gud er det eneste som får han opp på morgenen. En tro på at dersom han har viljestyrke og er et godt menneske vil også gode ting komme til han. Det er nok av de som har gitt opp i gatene i Paris. Nok av de som ligger der livløse, med en kopp og et pappstykke med noe tekst foran seg. Jeg lurer på hva denne mannens skjebne er. Jeg lurer på om troen vil briste.

Jeg kan ikke huske hva mannen het, og kanskje er ikke det essensielt heller. Til syvende og sist er han bare én av mange, mange hjemløse. På veien hjem går vi gjennom nabolaget Saint-Germain der man kan leie en 30 kvadratmeters leilighet for rundt 2000 euro måneden, et av de dyreste strøkene i Paris. I butikkvinduene kan man se luksuriøse vesker, makroner og sko. Men her ute på gaten, denne varme septemberkvelden, går vi også forbi en mor som ligger med sine to barn i et hjørne, en mann som ber om mat, og mange, mange flere, som vi kanskje ikke engang legger merke til fordi her og nå er de ikke mer enn en skygge i gatekanten.