Nicosia - EUs splittede hovedstad

Foto: Andreas Haug Nygård

iEuropa på Kypros.

Jeg besøkte nylig Kypros, og hovedstaden Nicosia, den eneste splittede hovedstaden i Europa. Selv om det er mange år siden splittelsen av øya skjedde, har FN fremdeles en aktiv buffersone som skiller greske og tyrkiske kyprioter fra hverandre. I dette artikkelen går jeg inn på en nokså overskygget konflikt i Europa, sett fra historisk og dagens perspektiv.

I 1974 ble Kypros splittet som følge av et attentatforsøk av gresk støttede kyprioter. Kort tid etterpå gikk FNs fredsmeklere inn og opprettet en buffersone som skilte begge sider fra hverandre. I 30 år var det så og si null kontakt mellom sidene, frem til den tyrkisk støttede siden åpnet opp for å lette restriksjonene ved å opprettholde sjekkpunkter som folk kunne passere ved å vise pass eller ID kort. Det har i lang tid vært snakk om å forene øya, men en endelig gjenforening og fred har fremdeles ikke klart å finne sted etter nesten 50 år med en kald krig. 

Splittelsen

I 1570 begynte den tyrkiske bosetningen på Kypros da øya ble innlemmet i datidens osmanske rike. Øya var allerede bebodd av greske kyprioter, mens omkring 30.000 tyrkere bosatte seg på den nordlige delen av øya. 300 år senere i 1878 bosatte briter seg på Kypros. Tyrkerne var på denne tiden i konflikt med Russland og trengte så mye støtte de kunne få. De gikk dermed i forhandlinger med britene om å opprette bosetninger og militærbaser på øya hvis de hjalp dem i krigen mot Russland, noe de gikk med på.

Da første verdenskrig var over, gikk det osmanske riket i oppløsning, og Kypros ble overtatt av britene. Det var sterk motstand fra lokalbefolkningen rundt Storbritannias overtakelse av øya. Storbritannia er ikke kjent for å gi opp makt så enkelt, så det var en trøblete periode på øya i 30 år frem til 1960 da øya endelig ble selvstendig. 

Selvstendighet var en triumf i noen år frem til lokalbefolkningen måtte innse at de fremdeles hadde interne stridigheter på øya, nemlig samarbeidet mellom tyrkisk- og gresk støttede kyprioter. I 1964 brøt det ut en borgerkrigslignende tilstand som rammet den tyrkiske minoriteten hardest. Rett etterpå sendte FN inn fredsbevarende styrker som fremdeles er til stede på øya. 

Nicosia, Kypros. Foto: Andreas Haug Nygård

I 1974 ble Kypros president Makarios III styrtet av gresk støttede styrker, en person som arbeidet sterkt for et gjenforent Kypros. Han ble erstattet av Nikos Sampson som Hellas kunne kontrollere. Dette utløste en sterk motstand fra Tyrkia, og de invaderte øya samme år. Nesten 200.000 gresk kyprioter rømte fra nord til sør, mens nesten 50.000 tyrkisk kyprioter rømte fra sør til nord. 

Invasjonen og flukten fra begge sider førte til splittelsen. Presidenten gikk av, og FN opprettet etter hvert en buffersone som skilte øya. I dag kontrollerer den tyrkisk-støttede koalisjonen 30%, mens den gresk-støttede 70%. I 1983, nesten 10 år etterpå erklærte den tyrkiske delen seg selvstendig, og opprettet navnet den tyrkiske republikken Nord Kypros, en stat som kun Tyrkia anerkjenner i dag. 

I 2004 skjedde en del vendepunkter. FN med Kofi Annan som leder formet en plan kalt Annan planen som fokuserte på maktfordeling på øya. Ting var likevel ikke så enkelt ettersom begge stemte ulikt. Den tyrkiske stemte ja, dette som del av en strategi for å bli med i EU, mens den greske stemte nei for å forhindre det. Den greske siden ble likevel offisielt med i unionen en måned etterpå, noe som ikke ble møtt med positivt syn fra den tyrkiske siden. Noe av grunnen til at Tyrkia sliter til og med den dag i dag å bli del av unionen i dag, er på grunn av deres frastøtende holdning til den greske siden.

I 2008 kom enda positive vendepunkter i konflikten da deler av muren i Nicosia ble revet, og det ble bygget enda noen flere inngangsporter for å gjøre grensen enklere mellom de to sidene. Dette ble snudd i de neste årene da den daværende nord- kypriotiske nasjonalist støttende regjeringen vant valget i 2009, noe som førte til at de tok steget enda lengre vekk fra en union.

Noen år etterpå i 2012 skjedde det en kraftig finanskrise i landet, og forhandlingene ble satt på vent igjen. Året etterpå ble Nicos Anastasiades valgt som ny president for landet, en forkjemper for Annan planen fra 2004. Da dette skjedde, ble forhandlingene gjenopptatt igjen, uten fullstendig suksess. For det er her problemene ligger ettersom den greske og tyrkiske siden har helt ulike ønsker om en gjenforening. 

Foto: Andreas Haug Nygård

FN er i dag til stede på øya for å opprettholde fred og orden slik at krig ikke bryter ut. De har vært på øya siden 1964, den lengste operasjonen i organisasjonens historie.

Dagens situasjon

Situasjonen mellom partene er fremdeles anspent. Det er fredeligere enn det har vært på lenge, men jeg opplevde selv at det var en forsåvidt anspent situasjon enkelte steder i hovedstaden. Muren i Nicosia er også svært synlig, og det er stasjonert fredsbevarende, men væpnede FN soldater på kontrollposter langs grensen. 

Selve grenseovergangen midt i sentrum av Nicosia er enkel, men likevel kreves det pass for å krysse den.

Spørsmålet blir da når øya endelig kan gjenforenes, slik at begge sider kan leve i harmoni med hverandre. Dette er et spørsmål som står svært sentralt, spesielt ettersom både Tyrkia og Hellas er begge med i NATO, og førstnevnte ønsker å bli med I EU. 

Jeg tror selv det vil kreve stor innsats, ikke bare fra Tyrkia og Hellas, men også fra resten av EU for at dette skal gå gjennom.