Multikulturalisme i hjertet av Europa
Mannheim, Tyskland. Bilde: Jon Frede Middelthon Frihagen
iEuropa i Tyskland.
Tyskland. Når dette landet nevnes får mennesker over hele verden utallige assossiasjoner, både gode og vonde.
En konsernsjef i Kina tenker kanskje på industrinasjonen Tyskland, et land av maskiner, biler, elektronikk og energi, som en stor inspirasjon og en viktig konkurrent.
En professor i England tenker kanskje på kulturnasjonen Tyskland, et land av diktere og tenkere, av despotisk fornuft og stormende følelser, som har satt sitt preg på hjerter og sinn verden over.
En oldemor i Israel tenker kanskje på nazistenes Tyskland, et land av hat og frykt for det en håndfull stormannsgale menn definerte som uønsket og uakseptabelt, som huskes i tysk historie som et vondt og mørkt arr på folkesjelen.
Tyskland er mye for mange, og dette mangfoldet av oppfattelser og inntrykk kan sies å gjenspeiles i mangfoldet som preger dagens tyske befolkning. Nesten 30% av alle som bor i Tyskland, om lag 24 millioner mennesker, har innvandrerbakgrunn. Dette er resultatet av en årelang prosess hvor de som søker lykken og de som er på flukt har funnet veien til det store landet i Europas kjerne. Italienere, grekere, tyrkere, polakker, rumenere, bulgarere, russere, bosniere, afghanere, syrere og ukrainere er bare noen få av folkegruppene som har gjort Tyskland til sitt hjem.
Tanken om multikulturalisme, hvor et land ønsker å fremme etnisk og kulturelt mangfold blant sin egen befolkning, var i en periode en idé som nøt bred støtte i tysk politikk, hvor avvik fra denne linjen ble slått hardt ned på av politikere og presse som beskrev avvikere som reaksjonære og høyrevridde. Slik er det ikke lenger. Organiserte kriminelle organisasjoner, hovedsakelig med opphav i arabiske innvandrermiljøer, bedriver kriminell virksomhet i hele Tyskland og spesielt Berlin. De siste årene har det vært mange episoder med uro og vold i gatene i Tysklands store byer, hvor man f.eks. har opplevd at asylsøkere begår hærverk og lovbrudd, hvor biler settes fyr på og eiendom ødelegges.
Denne utviklingen har gitt grobunn til et hardere toneskifte i politikken, lagt til rette for framveksten til høyrevridde politiske grupper og en økt innvandringsskepsis i den tyske befolkningen. Problemene forbundet med innvandring, og det som i mange tilfeller omtales som en mislykket innvandringspolitikk, er et tema som går stadig igjen i tyske nyheter. Overfylte asylmottak, manglende oppfølgning av nyankomne, dårlig støtte fra tyske myndigheter og store utfordringer med integrasjon over flere generasjoner pekes på som årsaker til at det ser ut til å gå så dårlig.
“Hvordan kan et land, som nylig var så fokusert på at multikulturalisme skulle være normen i samfunnet, ha en så mislykket innvandrings- og integreringspolitikk?”
Grunnene er mange og sammensatte, men man kan trekke frem spesielt én viktige grunn: tyskerne har ikke tradisjon for inkludering og integrering.
Fram til året 2000 var det kun mulig å få tysk statsborgerskap om en forelder var tysk, eller etter en femten år lang prosess for å kunne kvalifisere til statsborgerskapet. For mange, var dette femten år med usikkerhet og frykt for utkastelse, som gjorde at fellesskapsfølelsen og følelsen av tilhørighet til det tyske storsamfunnet var liten eller ikke-eksisterende. Mange innvandrere fant sammen i grupper bestående av «sine egne», og disse gruppene var ofte preget lav status, dårlige kår og strenge regimer. For mange gjorde mangelen på inkludering og støtte at veien til et liv av kriminalitet og forbrytelser ble mye kortere.
Tysklands dårlige evne til å inkludere og integrere er omfattende, men det finnes spesielt ett påfallende unntak til denne dårlige tilstanden. I vinområdene sør i landet, ligger en by som heter Mannheim. Byen er kjent for mange ting; barokkslottet som er hjem til byens universitet, gaten hvor Carl Benz fant opp bilen osv. Byen er også kjent for sitt mangfold. Av om lag 300 000 innbyggere har nesten halvparten av dem innvandrerbakgrunn, med røtter som faktisk strekker seg over hele verden.
De fleste som bor her, er enige om at det ikke er noen perfekt by, men de sier selv at de har skapt noe spesielt med mangfoldet som finnes blant byens innbyggere. Det står ikke politibiler parkert utenfor byens synagoge, fordi det ikke er behov for det. Markedene som holdes i byens sentrum er livlige og fulle av alle slags lyder og dufter. Kriminaliteten er relativt lav, og folk føler seg trygge og ivaretatt.
Hva er det som gjør at ting tilsynelatende går så mye bedre i Mannheim enn andre steder?
Foto: Jon Frede Middelthon Frihagen
Hva er det som gjør at ting tilsynelatende går så mye bedre i Mannheim enn andre steder? Det er omtrent like mange svar som det er innbyggere i byen, men ett som går igjen oftere enn alle de andre er: Tradisjon. Tradisjon for inkludering, uansett hvor man er fra.
Siden Mannheim ble grunnlagt for ca. 400 år siden har byen vært et fristed for forfulgte folk. Franske hugenotter og stadig plagede jøder fant et hjem i Mannheim som tok dem inn og ga dem muligheten til å arbeide og få et godt liv. Byen har også vært en åpen handelsplass for alle slags handelsreisende fra alle slags steder med alle slags religioner og skikker.
For at en by som Mannheim har skullet kunne fungere så lenge som den har gjort har man lagt til rette for et åpent og vennlig samfunn som har inkludert sine nyankomne og gitt dem gode forutsetninger for å jobbe seg opp og frem. Det var aldri snakk om årelange byråkratiske prosesser, usikkerhet og mangel på rettigheter. Man ble sluppet inn, satt i arbeid og fikk dermed mange av de samme mulighetene som resten av byens innbyggere.
Mannheim er et levende eksempel på hvordan integrering kan gjøres så bra som mulig med de midlene man har tilgjengelig. Man kan snakke mye om offentlige støtteordninger og andre tiltak fra myndighetene, men det som ser ut til at det å faktisk inkludere innvandrerbefolkningen i sin egen, ved å la dem delta i samfunnet på samme plan som de andre, kan være det aller beste.
