Hvorfor er tyske byer så stygge?

Mannheim, Tyskland. Foto: Jon Frede Middelthon Frihagen

iEuropa i Tyskland.

Hvis man reiser til Tyskland drar man som regel innom Berlins teknoklubber, Hamburgs uteliv og Münchens ølhaller. Dette er store, gamle byer som viser hver sin side av Tyskland på hver sin måte. Disse byene er likevel bare en fasade, et slør foran det virkelige bylivet i Tyskland. Når man spør tyskere flest om hva de mener om tyske byer, tenker de på de mindre byene som ligger spredt rundt om i hele landet som til sammen er hjemsted for mange titalls millioner mennesker. Hver av disse byene har sine særpreg, tradisjoner og væremåter, men det de fleste tyskere mener de har til felles er at de er veldig, veldig stygge.

Hvor stygge tyske byer er, har blitt et hverdagstema. En av mange samtaleemner som tas opp med venner på bar eller familie rundt middagsbordet, som blir gjort narr av på TV og som jevnlig blir klagd over i avisene. I et land kjent for Jugendstil og barokkslott, for storslåtte byggverk som Kølnerdomen og Brandenburger Tor, er det ensformede bygg av nedslitt betong og anonyme glassfasader som dominerer hverdagen til folk flest. Hvordan ble det slik?

Mannheim, Tyskland.

Foto: Jon Frede Middelthon Frihagen

Før andre verdenskrig var de fleste tyske byer preget staselige bygninger med ornamenterte fasader utsmykket med håndlagde statuer og dekorasjoner inspirert av naturen. Noen eldre byer hadde bebyggelse som strakk seg helt tilbake til middelalderen som ble jobbet i, bodd i og levd i på nesten samme måte som for flere hundre år siden. Dette kan høres nesten idyllisk ut for mange av oss som bor i grå, gamle boligblokker med anonyme fasader, men det var ikke problemfritt å bo i de gamle tyske byene heller.

Det var ingen garanti for at man hadde innlagt vann og toaletter var som regel felles i nabolaget og var ofte ikke mer enn et hull i bakken som var blitt gravd ut under en utedo i bakgården. For det velstående borgerskapet var det mulig å få store boliger som kunne innredes og vedlikeholdes ved hjelp av en tjener eller to. Resten måtte ta til takke med små, trange, mørke leiligheter hvor hele familier måtte dele ett, kanskje to rom med hverandre.

Det var mange bevegelser blant arkitekter og byutviklere som ville ordne opp i disse problemene. Blant dem var modernistene som ville bruke moderne teknikker og metoder for å bygge hus og bygninger med nok av luft, lys og plass for beboerne. Innlagt vann, moderne toaletter og bad, egne kjøkken, egne stuer og egne soverom skulle være standard og tas for gitt. Bauhausbevegelsen var blant de største pådriverne for denne utviklingen i Tyskland, men de hadde også innflytelse som strakk seg over hele verden. De var pådrivere for mange modernistiske konsepter som skulle forbedre menneskers botilværelse, men noe de også var pådrivere for var en helt ny form for arkitektur.

Et gjennomsnittlig Bauhausbygg har flate, glatte betongvegger, store vinduer og glasspaneler, flate tak og null dekorasjoner og pynt. Arkitektonisk sett er dette den rake motsetningen til alt som hadde kommet før. Bahausfølgerne fikk mye kritikk for denne tenkningen hvor idéene deres ble oppfattet som uestetiske, late og dehumaniserende. Likevel var det også mange som tok Bauhausstilen til seg og ville ta den i bruk som en ny standard for arkitektur og byplanlegging. Andre verdenskrig skulle gi dem sjansen til å gjøre nettopp dette.

“Etter krigen var utallige byer i Tyskland jevnet fullstendig med jorden etter systematiserte og konstante bombetokt som malte hver stokk og stein til flis og støv. ”

— Jon Frede Middelthon Frihagen

Etter krigen var utallige byer i Tyskland jevnet fullstendig med jorden etter systematiserte og konstante bombetokt som malte hver stokk og stein til flis og støv. Det var hvertfall sånn den jevne tysker opplevde det, men ødeleggelsene krigen hadde forårsaket førte til en stor mulighet. Man tenkte på hvert sammenraste kvartal i hver by som et blankt lerret som kunne males på med hvilken som helst metode man ville.

München var en av byene som bestemte seg for å bygge opp byen slik den var før krigen, ved å rekonstruere og gjenoppbygge hver bygning som hadde blitt ødelagt. München, hvertfall Münchens sentrum, omtales som en eventyrby i dag av mange tyskere og er et godt likt turistmål. I de fleste andre byene gikk man for den modernistiske stilen som Bauhaus stod for.

Til å begynne med, så man på disse byene som spennende symboler på en ny tid preget av optimisme, økonomisk fremgang og politisk nytenkning. Motorveier ble bygget så biltrafikken kunne slippe til, høye betongblokker ble bygget i og utenfor bysentrene og gamle handlegater måtte gi plass for store kjøpesentre. Etter krigen ble dette forbundet med fremgang, men i dag ser man på denne utviklingen som et feilgrep og gamle bydeler bygget etter gamle prinsipper holdes fram som eksempler på godt byliv, noe som gjenspeiles i de mye dyrere boligprisene man finner der ift. andre steder.

Denne holdningen til Bauhausarkitekturen og modernismen generelt betyr ikke nødvendigvis at den formen for arkitektur er dårlig i seg selv. Sanne arkitektoniske mesterverk er blitt bygget etter modernistiske prinsipper, hvor operahuset i Sydney er blant de beste eksemplene. Modernisme er bare et verktøy som kan brukes for å oppnå et mål. Hvis man vil ha storslåtte byggverk som vrir og vender seg i spennende former og fasonger så er modernismens betong og stål godt egnet til dette. Hvis man vil ha et fint sted å bo, med behagelige parker og livlig gateliv i nærheten, er det tyskernes oppfatning at dette gjorde man bedre ved å bruke den gamle måten å bygge på.