Går det mot nasjonal skilsmisse i Belgia?
Foto: Felix Five Mæhlum
iEuropa i Brussel.
Belgierne går til urnene i sommer! Og i år knyttes det ikke bare spenning til hvordan den belgiske regjeringen blir seende ut, men også til hvordan Belgia i seg selv vil bli seende ut. Valgvinneren kan nemlig bli et parti som ønsker å dele landet i to.
6. juni skal kongeriket på nesten 12 millioner, som befinner seg i hjertet av Vest-Europa, midt mellom Frankrike, Nederland og Tyskland, velge inn representanter til landets ulike myndighetsnivåer. Seks nye regjeringer skal dermed dannes i landet: én nasjonal regjering, tre regionale regjeringer, og to språksamfunnsregjeringer. Samtidig som dette stemmer belgiere også inn representantene sine til Europaparlamentet. Siden 2014 har nemlig Belgia samkjørt valgdatoene sine med de til EU, noe som både gir praktisk og symbolsk mening. Ikke bare huser Belgia mange av EUs viktigste institusjoner, men også Belgia selv kan sies å være et slags speilbilde av EU-prosjektet: EU består av en rekke land med ulike språk som alle samarbeider gjennom et overnasjonalt rammeverk; Belgia består av statsliknende regioner med brede kompetanser, ulike språksamfunn, samt en føderal struktur som forsøker å koordinere landets utvikling.
En av mange forskjeller mellom EU og Belgia ligger derimot i retningen av utviklingen deres. Imens EUs fremvekst forteller om et politisk samarbeid som over tid har blitt mer dyptrekkende, og som stadig omfatter nye politiske samarbeidsområder, har Belgia derimot sett en gradvis avvikling av nasjonal politisk makt til fordel for økt autonomi for regionene og språksamfunnene sine. I nyere tid, og også i denne valgsyklusen, kommer dette pushet for autonomi hovedsakelig fra de flamske velgerne nord i landet.
De to største språkgruppene i Belgia er de nederlandsktalende og de fransktalende. De nederlandsktalende, kjent som flamlendere, eller de flamske, finner man hovedsakelig i den nordlige Flandern-regionen. De fransktalende, finner man hovedsakelig i den sørlige Vallonia-regionen og i Brussel-regionen. I tillegg finnes det også et mindre tysktalende samfunn på rundt 80.000 personer øst i landet. Som følge av dette er de fleste politiske partiene i Belgia er ikke landsdekkende, og de organiserer seg som regel langs språkskillelinjer. Landet har derfor to sosialdemokratiske partier, et for nederlandsktalende i Flandern og et hovedsakelig for fransktalende i Vallonia og Brussel, to høyreliberale partier, to miljøpartier, og så videre. Grovt sett kan man si at de fransktalende velgerne lener seg mer mot den sosialistiske venstresiden, og at de flamske lener seg mer mot den konservative og økonomisk liberale høyresiden, og da spesielt mot partier som ønsker økt autonomi for Flandern.
Belgia hadde lenge en fransktalende økonomisk og politisk elite, men etter en rekke politiske reformer, storsatsing på havninfrastruktur i Flandern og økonomiske feilprioriteringer i Vallonia i siste halvdel av forrige århundre, har maktforholdene i landet endret seg. Bildet av et forfallent sør og et velstående nord blir likevel sterkt overdrevet av flamske nasjonalister for å ildne opp under uavhengighetsretorikk; pengestrømmen, altså de økonomiske omfordelingene mellom Flandern og Vallonia, er for eksempel lavere enn mellom de rikeste og de fattigste statene i nabolandet Tyskland. Arbeidsløsheten i Vallonia og Brussel derimot, er en bekymring. De ideologiske forskjellene mellom flamske og fransktalende blir også ofte vist til av de som ønsker økt autonomi eller uavhengighet. Det taler dessverre ikke mot dette når begge de største partiene i Flandern tilhører den nasjonalistiske høyresiden, imens to av de største partiene blant de fransktalende nylig samarbeidet med et marxistisk parti som frem til 2008 anså Maos Kina som en modell å etterligne.
Belgia er ikke alltid lett å få oversikt over. Bildet er fra Ghent, Belgia.
Foto: Vivian Nguyen
Bart De Wever, lederen for Flanderns nåværende største parti, det svært konservative, flamsknasjonalistiske N-VA, ønsker enda en runde med desentralisering for å gjøre Belgia til noe løsere enn dagens føderasjon, nemlig en konføderasjon. Misnøyen hans med rikets nåværende tilstand går på alt fra arbeidsløshet, velferdsutbetalinger og budsjettunderskudd i Vallonia, til innvandring. Selv om partiet offisielt ønsker uavhengighet, har De Wever profilert seg som en pragmatiker, og han ønsker forhandlinger med partiene på den andre siden av språkgrensen for å sikre seg makt på nasjonalt nivå og en statsreform. Hans parti kniver med det mer radikale Vlaams Belang om å bli største parti i Flandern etter sommerens valg.
Vlaams Belang er et ytre-høyreparti som har gjort uavhengighet for Flandern til sin hovedkampsak. I motsetning til N-VA sikter partiet hovedsakelig på regional makt i Flandern, og skulle de komme til makt der etter årets valg, vil de gå inn for uavhengighet innen 2029, helst gjennom forhandlinger, men om ikke det går, så utelukker de ikke en ensidig uavhengighetserklæring. Partiet har tidligere vist til oppløsningen av Tsjekkoslovakia og av unionen mellom Norge og Sverige som modeller for uavhengighetsprosessen, og sidestiller Flanderns nasjonale uavhengighetskamp med Catalonia sin i Spania. Videre vil partiet at Brussel-regionen skal innlemmes i dette nye landet. Brussel var jo tross alt hovedsakelig nederlandskalende tilbake på 1800-tallet. Utover dette ønsker partiet innvandringsstopp, sterk innstramming av sosialstøtte til innvandrere allerede i landet, og en innskrenkning av retten til abort. Det er også spesielt skeptisk til islam, og imot «mangfoldspolitikk» i statlige institusjoner.
Selv om Vlaams Belang er politisk radioaktivt, nektes samarbeid både på regionalt og nasjonalt nivå av de andre partiene, og nektes intervjuer i fransktalende medier, ligger det for øyeblikket an til å bli det største partiet i landet etter sommerens valg, skal man tro meningsmålingene. Målinger peker også på at det er fullt mulig at N-VA og Vlaams Belang til sammen kan ende opp med et flertall av setene i det flamske regionale parlamentet. Dersom det skulle skje, kan det fort bli fristende for N-VA å inngå samarbeid med sin mer ytterliggående motpart i Flandern-regionen. Dette ville derimot skapt en nasjonal krise og utelukket N-VA fra noe som helst form for nasjonal makt. For N-VA, kan da prisen de vil be om fra de andre partiene i Belgia for å holde Vlaams Belang unna makten i Flandern, være en plass i en ny, bred koalisjonsregjering, samt en eller annen form av De Wevers ønskede statsreform, for å omgjøre Belgia til en konføderasjon.
Et annet scenario for den nasjonale regjeringen kan bli enda et regjeringssamarbeid som strekker seg fra det sosialistiske venstre til det liberale høyre, men som ekskluderer partiene lenger unna sentrum, slik som N-VA, à la dagens Vivaldi-regjering. Det spørs hvor lett det blir å få på plass et slikt samarbeid igjen, da den ideologiske bredden på et slikt prosjekt gjør at gjennomslag og synlighet for hvert enkelt parti blir en utfordrende balansekunst. Videre, er det ikke godt å si hva et N-VA under press fra høyre kan finne på i Flandern dersom de blir nektet makt på nasjonalt nivå; ikke at å inkludere dem i forhandlinger heller gjør regjeringsdannelse i seg selv noe enklere. Mellom 2018 og 2020, gikk Belgia 652 dager uten ordentlig regjering, frem til koronapandemien tvang på plass dagens regjeringssamarbeid. Det er ingen tegn på at forhandlinger blir noe lettere denne gangen, men rekken internasjonale og hjemlige utfordringer landet står ovenfor kan forhåpentlig vis skape tilstrekkelig press for å få på plass et fungerende regjeringssamarbeid.
Selv om det ofte lett å bli grepet av dramatiske scenarioer, slik som en uunngåelig oppdeling av Belgia, bør man ikke ta uforsonligheten mellom de ulike gruppene i et land for gitt. Da spiller man plutselig ytterkantenes spill. Med det sagt, så har likevel utviklingen i Belgia kun gått én vei de siste tiårene; mot økt autonomi for regionene. Videre har landet aldri sett en så sterk giv for flamsk uavhengighet som dette tidligere. Den viktigste delen av dette valget blir dets påfølgende forhandlinger, og da spesielt samtalene mellom flamsknasjonalisten Bart De Wever og de fransktalende partilederne. Om et levedyktig samarbeid på tvers av språkgrensen kommer på plass, kommer an på hvor mange innrømmelser partilederne tør å komme med, og hvor mange kameler de er villige til å sluke.
