Utfordringene med folkemordkonvensjonen i praksis

iEuropa i Bosnia.

Hva rettergangen mot Momčilo Krajišnik kan fortelle oss om folkemordkonvensjonen og vanskelighetene med å omsette loven i praksis?

De siste månedene har Den internasjonale straffedomstolen i Haag, FNs høyeste rettsorgan, kommet under skarp kritikk fra ulike hold for sin passive innstilling mot å straffeforfølge Israels handlinger på Gaza. I desember i fjor klaget Sør-Afrika inn Israel til domstolen (heretter ICJ) etter det de anså som brudd på folkemordkonvensjonen. I januar startet høringene i domstolen. Kritikken lar imidlertid ikke vente på seg. Selv om domstolen ikke har mandat til å håndheve beslutninger som krever stans i krigføringen, krever ulike hold at ICJ undersøker saken og i det lengste, dømmer Israel. Vanskelighetene med å gjøre sådan er mange, og en eventuell rettsprosess vil bruke lang tid på å fortolke loven. I lys av folkemordet i Srebrenica i 1995, straffeforfulgte ICJ flere sentrale skikkelser tilknyttet de brutale ugjerningene som fulgte borgerkrigene på Balkan, deriblant Momčilo Krajišnik, høytstående leder i organiseringen til Republika Srpska, en av de i dag to føderale entitetene i Bosnia-Hercegovina. Rettssaken mot Krajišnik illustrer vanskelighetene med å straffe enkeltindivider for krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten og folkemord, og problematiserer konvensjonen slik den står i dag. 

Krajišnik ble i 2006 dømt til 27 år i fengsel for forbrytelser mot menneskeheten og ble frikjent for alle tiltaler om folkemord. For å forstå hvorfor må man starte med loven. Folkemordkonvensjonen skiller seg fra forbrytelser mot menneskeheten i det den vektlegger intensjon som bevis for at noe har skjedd- eller er blitt forsøkt utført. Én eller flere av følgende handlinger - drap, skade, destruksjon av levevilkår, forhindret fødsel, tvangsforflytning av barn - må begås med beviselig hensikt. Når det gjelder spørsmål om medvirkning til folkemord, er intensjon alene nok til å idømme den tiltalte for straff. Dette er en forenkling av konvensjonen. Imidlertid illustrerer den hvorfor lovverket er problematisk: For hva betegnes som bevis nok for intensjon om ikke den skyldige selv innrømmer sådan? I realiteten blir det et spørsmål om tolkning, ikke ulikt andre retterganger. 

I tilfelle Momčilo Krajišnik, argumenterte retten ved å henvise til den tidligere politikerens posisjon, samt evne til medvirkning og beslutningstagning. Rettssaken er interessant i det tiltalen ikke inkluderer folkemordet i Srebrenica i 1995. I stedet retter tiltalen seg mot årene i forkant, fra juli 1991 til desember 1992. 

Krajišnik var sentral i etableringen av det serbiske demokratiske partiet (SDS), et nasjonalistisk parti med separatistiske trekk. Bosnia-Hercegovina var, i likhet med resten av Jugoslavia, svært multikulturelt, samt preget av spenninger og indre motsetninger. Ett år etter partigrunnleggelsen i 1990, erklærte Kroatia og Slovenia seg som uavhengige nasjoner. Krajišnik fryktet, ifølge domstolens rettsdokumenter, et “Muslimania”. 9. januar 1992 erklærte SDS etableringen av en selvstendig, serbisk-vennlig republikk som ønsket å verne om serbisk identitet, på bekostning av landets andre etniske og religiøse grupperinger. SDS forble det veiledende partiet i Republika Srpska, og dets ledende mandat tilfalt sentrale partiskikkelser, deriblant ble Krajišnik utnevnt til leder for folkeforsamlingen, republikkens lovgivende instans. Parti- og republikkpresident Radovan Karadžić - som ble dømt for folkemord - la 12. mai 1992 frem en seksmålsplan som skulle være veilednde for republikken. Blant disse målene, gjengitt av Edina Bećirević i boken Genocide on the Drina River fra 2014, var det et ønske om å “etnifisere” republikken, noe som innebar tvangsflytting og deportasjon, med visshet om at det i realiteten ville føre til drap og ødeleggelse. 

Disse “målene” utgjorde i stor grad tolkningsgrunnlaget til aktoratet i det de skulle påvise intensjon. Selv om dokumentet ikke direkte kunne kobles Krajišnik, var det hans politiske posisjon som gjorde at retten anså det som plausibelt at Krajišnik var med på å utforme disse punktene. I rettsdokumentene beskrives det som at Krajišnik var med i en politisk og kriminell “elite”. Emir Suljagić, tidligere ansatt i det bosniske forsvarsministeriet, hevder denne eliten aktivt spredte dehumaniserende propaganda om muslimene, som (feilaktig) skaffet gruppen legitimitet til å handle slik de gjorde. 

Borgerkrigen i Bosnia-Hercegovina er en av de blodigste konfliktene på det europeiske kontinentet siden andre verdenskrig. Jeg skal ikke skrive ut omfanget av brutaliteten, kun understreke at destruksjonen var enorm og konsekvensene fatale. Retten brukte dusinvis av eksempler fra småplasser for å illustrere nettopp dette, mens den nevnte planen ble sentralt for å bevise elitens hensikt. Krajišnik gikk likevel fri fra spørsmål om folkemord og medvirkning til sådan. Hvorfor det? Fordi intensjon så vanskelig lar seg bevise. Janine Natalya Clark, professor ved Birmingham Law School, problematiserer rettergangen, og særlig ideen om at kunnskap om planer er tilstrekkelig for å etablere en hensikt. Dessuten må man skille mellom hensikt, motiv og ønsker. Rettssaken viser hvorfor konvensjonen er problematisk og hvorfor den er vanskelig å omsette i praksis.       

Teksten er en forkortet og forenklet utgave av forfatterens tidligere universitetsarbeid.