Mellom is og ørken: Nansen i Armenia

iEuropa i Armenia

Fridtjof Nansen forbindes av de fleste nordmenn med polarekspedisjoner og naturvitenskap. Mindre kjent er det at han også regnes som en helt i Armenia på grunn av sin humanitære innsats i årene etter første verdenskrig. Dette overrasket meg da jeg besøkte og jobbet i Armenia, da jeg hadde aldri sett for meg at en norsk polfarer kunne ha satt så tydelige spor i et lite land i Sør-Kaukasus.

Men hva lå bak Nansens engasjement for Armenia, hvilken betydning har dette ettermælet hatt for Armenerne i dag, og hva kan vi lære av hans innsats?

Fra polarforsker til humanitær aktør

Foto: William Fyhn-Røvik

De fleste kjenner Nansen fra Grønlandsekspedisjonen og Fram-ekspedisjonen, som gjorde ham til en internasjonalt anerkjent polarforsker og norsk nasjonalhelt. Denne posisjonen bidro til at han fikk en sentral rolle i norsk utenrikspolitikk i 1905.

Mindre kjent er at etter første verdenskrig vendte Nansen seg i økende grad mot humanitært arbeid. Han spilte en sentral rolle i håndteringen av hungersnøden i Russland i 1921–1922 og ledet samtidig repatrieringen av krigsfanger som Folkeforbundets første høykommissær for flyktninger. I denne turbulente perioden tok Nansen kontakt med Woodrow Wilson om humanitær støtte og fikk økt kjennskap til Armenia gjennom Wilsons fjorten punkter og presidentens forsvar av armenernes rettigheter.

Nansens mest kjente bragd som Folkeforbundets høykommissær for flyktninger var etableringen av Nansen-passet. Passet gjorde det mulig for rundt 320 000 armenere å få innreisetillatelse til ulike land, og dermed betydelig lettet situasjonen for den armenske diasporaen etter det armenske folkemordet.

I sine siste år engasjerte Nansen seg sterkt for armenernes situasjon gjennom Folkeforbundets hjelpearbeid i 1925, bl.a ved å planlegge irrigasjonsprosjekter i Armenia. I boken Gjennom Armenia (1927) etterlyste han økt internasjonal støtte, men uttrykte senere frustrasjon over at politiske hensyn ofte overskygget de humanitære behovene. En problemstilling jeg ofte tror ofte repiterer seg til og med i moderne tider.

Å hedre, men ikke anerkjenne

Å oppleve Nansens sterke ettermæle i Armenia gir grunnlag for refleksjon over Norges rolle i internasjonalt humanitært arbeid, som i dag ofte fremheves som en sentral del av norsk utenrikspolitisk profil. Som tidligere omtalt er Norges pågående bistandsprosjekter i Armenia av stor betydning for landets videre utvikling.

Personlig mener jeg at Nansens humanitære innsats til Armenia kan ses som et tidlig norsk engasjement som fortsatt preger forholdet mellom landene, da mange armenere oppfatter dagens bistand som en videreføring av de samme verdiene. Dette har også bidratt til nære forbindelser mellom landene, noe som ble synlig da Jonas Gahr Støre besøkte Armenia i 2011 og hedret ofrene ved folkemordminnesmerket i Jerevan.

Men selv om norske representanter har hedret ofrene ved folkemordminnesmerket i Jerevan, har norske regjeringer likevel ikke offisielt anerkjent det armenske folkemordet. Dette begrunnes ofte med politiske og utenrikspolitiske hensyn, pga. at en slik anerkjennelse kan skape spenninger i forholdet til Tyrkia.

For noen armenere oppleves denne motviljen som en kontrast til verdiene Norge ellers forbindes med i Armenia, gitt den sterke koblingen mellom norsk bistand og Nansens ettermæle.

For meg fremstår dette som en form for hykleri: Vi hedrer ofrene, men vegrer oss for ordet som beskriver forbrytelsen. På et vis speiler min frustrasjon Nansens egen, at politiske hensyn ofte veier tyngre enn behovet for klar tale og handling.

Denne motviljen hos norske myndigheter gir bismak, fordi den gjør det vanskelig å vite om vi hedrer historien, eller bare markerer den når det ikke koster noe.

En helt for Armenia, og en stolthet for Norge

Innsatsen fra Nansen blir fortsatt møtt med stor takknemlighet blant armenerne i dag, noe som blir tydelig allerede ved ankomst til Jerevan. I hovedstaden finnes flere statuer dedikert til hans arbeid, frimerker med Nansens portrett, hager som er bygd i hans navn, til og med armenere som bærer «Nansen» som etternavn. I 2015 ble det også oppført et museum til ære for Nansen, som hedrer hans humanitære innsats for Armenia og det armenske folk, samt de forskjellige oppnåelsene han oppnådde innen polarforskning.

Nansen har i armensk historisk minne fått en særstilling som en av de første europeiske aktørene som ikke bare dokumenterte armenernes situasjon, men også aktivt forsøkte å forbedre den i en tid da få var villige til å ta initiativ, i stor grad av politiske hensyn.

Det finnes svært få mennesker i historien som har blitt hyllet som helter i to forskjellige land, og for to helt ulike sider ved seg selv. Men selv om det er lett å la seg fascinere av alt han oppnådde, kjente jeg også på et ansvar: å spørre hva vi gjør i dag når andre står alene, og om vi faktisk lever opp til et ettermæle vi gjerne tar æren for.

Det er lett å hylle en helt, men langt vanskeligere å vite om vi selv ville handlet når det koster noe.

I Armenia huskes Nansen ikke bare for det han skrev eller gjorde, men for at han valgte å handle da store deler av verden vendte blikket bort. Et slikt initiativ gir også viktige lærdommer i møte med dagens humanitære utfordringer