Alene, men til stede: parisisk cafékultur

iEuropa i Frankrike

Det er få ting som er bedre enn en stor kopp kaffe, sittende tett i tett innendørs mens vinterværet herjer på utsiden. Lukten av kaffe, nabobord som skravler, og lyden av en kaffemaskin som jobber på høygir er selve idéen med en café – i hvert fall for meg. Denne stemningen gjelder riktignok året rundt, men det er noe ekstra trøstende ved den på de kaldeste dager.

Foto: Jørgen Skullerud Hesselberg

Jeg vil si at jeg er en flittig cafébesøker og entusiast. Det blir flere besøk i uken, både for å nyte god kaffe og for å finne et fristed – et pusterom i hverdagen. Jeg liker faste rutiner og små tradisjoner, så jeg eksperimenterer sjelden voldsomt med bestillingen. Det går stort sett i en café allongé, noe de ansatte på flere av stedene etter hvert vet godt. Ofte går turen til nabolagscaféen min i 19ème, en liten hjørnecafé ved navn Kaffeebar 19. Har jeg litt bedre tid, drar jeg til Les Pères Populaires i 20ème, en klassisk fransk nabolagscafé og kantine. Med gamle, og veldig komfortable skinnsofaer innerst i lokalet, blir det som regel to kopper kaffe – og ofte en gulrotkake. Her blir jeg sittende en stund, helt i tråd med god fransk cafékultur.

I motsetning til restauranter, der det ofte forventes å bestille mat eller noe ekstra for å kunne bli sittende, finnes det få slike regler på caféene. En enkel kopp kaffe kan vare i både én og to timer. Man kan komme før jobb for å lese avisen, etter jobb for en pust i bakken, sammen med en venn – eller helt alene. Nettopp denne friheten appellerer sterkt til meg, særlig hvordan alenekulturen står så stødig. Det å ta seg tid til å være alene i et offentlig rom, jobbe med egne prosjekter, møte nye mennesker eller bare sitte og se på forbipasserende.

Mange parisiske caféer legger aktivt til rette for dette. Små bord og tett plassering gjør det enkelt å finne en plass alene, og er det fullt, blir man ofte plassert sammen med fremmede ved et tomannsbord. Et kort bonjour, før man fortsetter i sitt eget spor, er helt sosialt akseptert. Samtidig ligger det alltid en mulighet der – med litt åpenhet kan slike møter utvikle seg til en samtale, et bekjentskap eller kanskje til og med en date.

Denne måten å bruke caféen på har dype historiske røtter. Parisisk cafékultur har i flere hundre år fungert som sosiale rom, mer enn bare steder for kaffe og mat. De første caféene oppstod allerede på 1600- og 1700-tallet, og ble raskt viktige offentlige møteplasser der mennesker kunne diskutere politikk, kunst og samfunnsspørsmål på relativt like vilkår. Ifølge Brian Cowan bidro caféene dermed til utviklingen av en moderne offentlighet, der idéutveksling og samtale sto sentralt.

På 1900-tallet fikk enkelte caféer en særlig ikonisk status. Café de Flore og Les Deux Magots i Saint-Germain-des-Prés ble faste møtesteder for forfattere, filosofer og kunstnere. Jean-Paul Sartre og Simone de Beauvoir brukte caféene både som arbeidsplass og sosial arena, og ifølge Antoine de Baecque fungerte disse stedene som en forlengelse av hjemmet og kontoret – et sted der det private og det offentlige møttes Café de Flore. Disse caféene har siden blitt symboler på en intellektuell cafékultur som har vært med på å forme byens identitet.

Selv om mye ved cafékulturen i Paris fremstår tidløs, er den langt fra statisk. De siste tjue årene har byen opplevd et tydelig inntog av moderne kaffebarer med fokus på spesialkaffe og et mer gjennomført, minimalistisk uttrykk. Denne utviklingen tok særlig fart fra midten av 2000-tallet og utover 2010-tallet. Inspirert av internasjonale kaffetrender, er de spesielt synlig i østlige bydeler på Rive Droite (nordlige delen av Paris). Jeg ramler stadig over nye steder som bare har vært åpne i noen få år. Samtidig har jeg inntrykk av at disse kaffebarene i stor grad fungerer på samme måte som de tradisjonelle caféene: som samlingspunkter i nabolagene, ofte med et litt yngre publikum – meg selv inkludert. Stolene vender fortsatt mot gaten, bordene er små, og kundene blir sittende lenge, ofte alene.

Denne måten å sitte på kafé på henger tett sammen med flâneur-tanken, slik den blant annet er beskrevet av Walter Benjamin. Flanøren er det observerende bymennesket – en som deltar i bylivet gjennom å se, lytte og være til stede, uten nødvendigvis å gripe inn. At caféstolene ofte vender utover mot fortauet, er et fysisk uttrykk for denne tanken: caféen som et sted for observasjon like mye som for samtale.

På denne måten fungerer caféene som et mellomrom mellom privatliv og offentlighet, mellom hjem og arbeid. Man er alene, men ikke isolert; til stede, men uten forpliktelser. Kanskje er det nettopp derfor cafékulturen fortsatt står så sterkt i Paris – fordi den gir rom for både ro og fellesskap, for rutine og refleksjon, og for å la byen tre frem i sitt eget tempo.