Et innblikk i britisk debattkultur

iEuropa i Storbritannia

Cambridge Union er verdens eldste debattforening uten opphør. Lokalisert i hjertet av denne historiske universitetsbyen, er Cambridge Union den største foreningen. Den er drevet av studenter for studenter. Og etter å ha blitt medlem og vært vitne til min første debatt, er det nettopp det unike læringsutbyttet i debattkulturen som jeg sitter igjen med.

I det britiske debattsystemet er det «huset» som fremmer et forslag. To lag bestående av tre debattanter på hver side forsøker så å overbevise publikum. Den ene siden vil ha publikum til å stemme Aye, den andre Nay. Allerede her er læringsutbyttet for oss studenter i rommet noe helt annet enn i forelesningssalen.

 Her er det nemlig intet dominant syn fra en respektert professor som skal tres nedover hodene våre. Nei, her er det to lag, ofte en blanding av studenter og eksperter, som belyser et aktuelt tema fra begge sider. Debatten som form belyser uten å belære. Og vi i salen står fritt til å lytte til den ene siden, den andre, til medstudenter, eller til eminente eksperter.  

 Men debattsalen er ikke noe passivt rom der argumentene skal absorberes, noteres, og memoreres. På et hvilket som helst tidspunkt kan hvem som helst i salen skjære igjennom den pågående debatten med et rungende «point of information!» Debattforeningen er et høylytt forum der argumenter kan utfordres og debattanter avbrytes. Her kan de i salen selv stemme i med en kort tale. Og det går sjeldent mer enn et par minutter uten en rettelse, utfordring, eller spydighet fra publikum.

 Debattforeningen er altså en arena der skillet mellom ekspert og student, mellom den som snakker og den som lytter, viskes ut. Det er enda tydeligere i pausene mellom de to debattlagenes konkurrerende innlegg. Da får nemlig publikum muligheten til å spontant verve seg til det ene laget eller det andre. Hender skyter i været for å holde en tordentale hurtig tastet ned på telefonen for Aye. Det ropes for muligheten til å gi en improvisert tilslutning til Nay. Men viktigst av alt, det er publikum selv som står for det mulige tredje utfallet av debatten – Abstain. Er ikke publikum overbevist, så kan publikum selv ta til orde for at alle bør avstå fra å stemme.

 Det bringer oss til slutten av debatten. Publikum marsjerer ut av salen, plukker med seg en sjetong på veien, og stemmer så slik de ønsker. Ble de overbevist av husets forslag, går stemmen til Aye. Trumfet motargumentene, går stemmen til Nay. Var hele debatten en uklar farse, så faller stemmen på Abstain. Utfallet får de så vite i baren der det yrende publikummet roer seg ned med et glass eller to. Eller fortsetter debatten på egenhånd med et glass eller tre.

Her i baren er det ikke noe skille mellom debattant og publikum. Og det fanger det fantastiske med debatten som læringsform. For debattantene er det en øvelse i overbevisning. For publikum er det en øvelse i å underholde flere perspektiver samtidig. Men disse er ingen adskilte roller. Debattantene må forholde seg til publikums utfordringer og blir slik publikum selv. Publikum får gripe mikrofonen for sin valgte side og blir så selv debattant.

Der forelesningssalen kan være et passivt og trøtt sted der informasjonen kun går én vei, så er debattforeningen et aktivt rom med yrende liv der standpunkter kastet veggimellom. I en kaotisk tid med komplekse problemer, så tror jeg det er det sistnevnte som forbereder studentene best på livet utenfor universitetet, og fremtiden som venter dem utenfor den historiske Cambridge Union.