Erasmus og utdannelsesdiplomatiet

I 2026 er det 10 år siden britene stemte for å forlate den Europeiske Union. Men før denne tiårsmarkeringen mange nå kanskje skulle vært foruten, så kom det en nyhet som kan være et frempek på Storbritannias retur til det europeiske fellesskapet. I desember ble det nemlig klart at Storbritannia blir med igjen i Erasmus. Dette kan være starten på et langsiktig utdannelsesdiplomati mellom øynasjonen og resten av kontinentet.

St. Andrews. Foto: Julian Tepfers

Erasmus er EUs studentutvekslingsprogram der studenter kan ta deler av sin utdannelse i andre europeiske land uten å betale ekstra skolepenger. Storbritannia forlot programmet i 2020 som en del av Brexit, og snevret dermed inn også fremtidige generasjoners mulighet til å forme vennskap og forbindelser med resten av Europa. Men i 2027 vil unge briter igjen få muligheten til å ta deler av utdannelsen sin ved europeiske universiteter uten å betale mer. Like viktig er det at avtalen også går den andre veien. Gjennom Erasmus kan europeiske studenter studere på tvers av landegrenser uten å betale noe mer i skolepenger. Snart også i Storbritannia. Dette er viktige erfaringer for den nye generasjon som skal arve et Europa som krever tettere samarbeid mellom nasjonene.

Jeg har selv erfart de tette båndene som kan oppstå i et nytt land som student i Skottland og nå i England. Noe av det første vi fikk høre som internasjonale studenter ved universitetet i St Andrews var hvor glade de var for at vi kom dit. Litt mer overaskende var det å høre at de var like glade for at vi dro igjen. Men det lå en langsiktig plan bak disse ordene som strakk seg langt utover den lille universitetsbyen og rett inn i det europeiske diplomatiet. De ønsket oss velkommen fordi de visste at vi ville forlate St Andrews som miniambassadører for Skottland. Akkurat det var det som skjedde. Skotske varer ble tatt med tilbake og skotsk kultur ble verdsatt i hjem som hadde sendt en ung student ut og fått en ambassadør tilbake. Akkurat det samme vet jeg kommer til å skje etter mine studier i England. Men mye viktigere er det at akkurat det samme nå kan skje for mange flere unge europeere gjennom Erasmus.

Det å ha bodd i et annet land gir en helt annen tilhørighet enn kun å ha reist igjennom som turist. Røtter vokser fort. Særlig for unge. Et slikt nettverk av røtter er det nå som på ny kan strekke seg på tvers av den engelske kanal. Utdannelsesdiplomatiet er ikke det sterkeste verktøyet vi har for å tegne nye avtaler mellom Storbritannia og Europa, men det er kanskje det mest langsiktige diplomatiet som finnes. At unge briter nå lettere kan studere i Europa og unge europeere i Storbritannia er starten på langsiktige, levende bånd mellom øynasjonen og kontinentet. For det er blant disse unge vi finner dem som i fremtiden skal tegne de nye europeiske avtalene. Da vil det lønne seg å ha lært språket, kjenne kulturen, og ha røtter som strekker seg utover sitt eget land.