Protester og polarisering: En refleksjon fra innsiden over studentprotestene i Amsterdam
iEuropa i Nederland
«Hva er det som skjer? Hvorfor stenger de dørene?», «Ingen kommer inn på campus???», «Flere er blitt arrestert...» og «Politiet har kommet!» er noen av meldingene som kom inn på telefonen min i mai etter flere dager med protester og voldsomme reaksjoner fra politiet ved universitetet i Amsterdam. Tusenvis av studenter fra flere universiteter, særlig i Europa og USA, har gått til gatene for å protestere mot universiteters bånd til israelske institusjoner, i respons til Israels grufulle handlinger i Palestina. Hva betyr disse studentprotestene for det politiske klimaet, og hvorfor er de særlig viktig?
Protestene i Nederland og særlig på universitetet, som har pågått siden mai i år, har røtter i universitetets økonomiske og akademiske tilknytninger til israelske institusjoner. Det som startet som fredelige protester, utviklet seg etter hvert til en alvorlig situasjon mellom demonstranter, ekstreme anti-demonstranter og politiet. Selv om protestene nå har avtatt noe, har ikke konsekvensene av protestene sluppet taket.
Politiske protester er ikke noe nytt, men intensiteten har økt de siste månedene. Historiske bevegelser som borgerrettighetsbevegelsen i USA på 1950- og 60-tallet, anti-apartheidbevegelsen i Sør-Afrika, og kvinnebevegelsen som kjempet for stemmerett, viser hvor historiske – og avgjørende - slike aksjoner har vært. Protester er fundamentale for et demokratisk samfunn, og det faktum at folk protesterer, er i bunn og grunn et sunnhetstegn på et fungerende demokrati. Likevel fører protester ofte til både menneskelig og politisk splittelse, og studentprotestene denne våren er intet unntak.
Som student og nestleder i elevrådet ved universitetet i Amsterdam de siste fire årene, har jeg opplevd byen og universitetet hovedsakelig som en venstreorientert boble, til tross for at høyreekstremisten Geert Wilders nylig vant stortingsvalget. Protestene har skapt en uventet splittelse i en by og et universitet, der man antok at fleste var omtrentlig på samme side.
Fra innsiden av fakultetet kan jeg med sikkerhet si at denne splittelsen ikke bare gjelder forholdet mellom studenter og administrasjonen, men også mellom studenter og mellom lærere. I stedet for å finne en felles vei, har vi fått en dra-kamp mellom ulike synspunkter. Mange studenter vegrer seg nå for å dele meningene sine, i frykt for å bli stigmatisert eller utestengt fra fellesskapet.
I løpet av mine fire år i Amsterdam har jeg aldri sett en slik fragmentering rundt ett enkelt tema. Og dette er ikke bare et lokalt fenomen – det er et uttrykk for de økende spenningene vi ser globalt, i land som USA, Brasil og India – og også særlig rundt om i Europa. Protester er avgjørende for et velfungerende demokrati, men dersom vi møter protester med hat og vold, forsterker vi kun et allerede delt samfunn. I stedet for å bevege oss i ulike retninger, må vi finne en vei vi kan møtes på – med respekt og menneskelighet.
Vi står ovenfor en spennende, men også kritisk tid, både her i Nederland og i resten av Europa og globalt. Studentprotestene symboliserer noe større enn de sakene de kjemper for; de minner oss om viktigheten av å ha ulike perspektiver. Men det er også avgjørende å lytte til hverandre. Ulike synspunkter er grunnleggende i et demokrati, selv om vi er uenige.
