Irlands umulige marked
iEuropa i Irland
Går du rundt i Dublin en mild høstdag, forstår du raskt hvorfor byen har et rykte for å være en kulturby. Live-musikk strømmer ut i gatene fra utallige puber overfylte av studenter og turister. Vegger, strømbokser og dører er dekorert med alle regnbuens farger. Irene er imøtekommende og slår fort av en prat med en vilt fremmed, til nordmenns store forskrekkelse og beundring. Byen yrer av liv, men gatene bærer også preg av et Irland i krise – boligkrise.
Dublin – og Irland generelt – har et økende antall hjemløse. Boligprisene har skutt i været og det er mangel på plassen i de boligene som er tilgjengelige. Flere familier bor sammen i hus for å dele på kostnaden og for å unngå det utilgivelige markedet. Befolkningen i landet øker, og bygningsarbeidet går for sakte. Det sies at det ikke er nok boliger til alle. Samtidig regnes antallet hus og leiligheter som står tomme i Irland å være rundt 150 000. Sannheten er at den vanlige innbyggeren må slite seg gjennom et nådeløst boligmarked fordi prisene på de fleste husene er presset opp i skyene.
Elven Liffey renner gjennom sentrum av Dublin, rett forbi Temple Bar, i gangavstand fra Trinity College. Midt på fortauene vil du på en vanlig dag måtte vike for telt og soveposer. Når disse ikke er i bruk, vil du se de gjemt bak søppelkasser og busskur. Fordi eierne av disse er nødt til å gjemme de. Litt lengre sør i byen, langs Grand Canal, har flere satt opp telt sammen i leirer. På ettermiddagen bistår flere frivillige organisasjoner med å dele ut mat og utstyr til de hjemløse rundt omkring i byen. Køene kan være lange. Pågangen er såpass stor at folkemengden lett kan forveksles med å være til en konsert. Går man langs Grand Canal på morgenen kan man noen ganger se de samme teltene som ble delt ut og satt opp flyte nedover elva. Noen har kastet de på vannet, og nye telt må oppdrives. Som regel er det politiet og andre autoriteter som fjerner teltleirene.
Situasjonen for studenter i Dublin kan minne om Oslo – det er ikke på langt nær nok boliger. Noe av det som oftest kommer opp i samtaler med hverandre som studenter er «hvor bor du?» og «hvordan fant du bolig?». Dette er tema som opptar store deler av en irsk students hverdag, og noe som skaper unødvendig mye stress i en allerede hektisk periode. Et fåtall heldige får plass på universitetets egne rom. Dette virker å være reservert for irske studenter og andre som tar hele graden sin i Irland, da det kun er de som får mulighet til å søke.
Utvekslingselever og flere andre internasjonale må ut på det private markedet. Det vanligste er å leie et rom hos en familie. Skal man bo for seg selv må man sikre seg sted å bo hos tredjeparter som tilbyr studentboliger. I likhet med eneboliger og leiligheter er disse prisene i toppsjiktet for hva som bør være akseptabelt. Et slikt rom går for omtrent 250-300 euro i uka. Rom i private hjem kan gå for alt fra 600 til 1000 euro i måneden, eller mer. Her må det understrekes at man som internasjonal student er heldig som har muligheten til å velge å studere i Dublin. Som ire vil disse prisene være det man må forholde seg til hvis man i det hele tatt vil bo og studere i sitt eget land. Andre byer i Irland kan skryte av en generelt litt lavere leiepris, men lommeboka får gjennomgå uansett hvor i landet du befinner deg. Mange vil nok derfor miste muligheten til ønsket utdanning som resultat av dette.
Det er vanskelig å se for seg en rask løsning. Bakgrunnen for dagens situasjon er komplisert, og historien strekker seg over flere tiår. Flere kortsiktige løsninger er blitt satt i gang av regjeringen for å lette på etterspørselen av rom. Husholdninger som leier ut til studenter og ukrainske flyktninger kan tjene flere tusen euro skattefritt, og motiveres dermed til å ta imot disse gruppene. Likevel venter vanlige folk på at selve lovverket skal endres. Slik det er i dag, står utleier ofte igjen med mange rettigheter og store selskaper eier mange av leilighetene. Det vil kreve en drastisk omvelting av systemet for å løse den irske boligkrisen i nær framtid. Men: boliger vokser ikke på trær, og eierne av de husene som står igjen tjener godt på dette.
