Myten om EØS-kontingenten
iEuropa i Belgia
Da jeg som rykende fersk praktikant på EU-delegasjonen satt meg ned og skrev «Hvor blir det av EØS-midlene?», omtalte jeg en prosess godt under vei. Enigheten for den nye perioden ble nemlig nådd før 2024-kalendere fylte kontorvegger verden rundt. Jeg skrev om frykten for en overgangsperiode, som blant annet kan lede til tap av kompetanse og arbeidsplasser, i tillegg til å sette mange prosjekter i fare. Frykten lever enda, for det er lenge siden februar, og det har ikke gått fort, men omsider. Nå kommer midlene. I den anledning har jeg en myte å ta tak i. Nemlig myten om «EØS-kontingenten».
«EØS-kontingenten»
Da enigheten først ble nådd, 1. desember 2023, var flere norske aviser raskt ute med å si at Norge er enige om den nye «EØS-kontigenten». Dette begrepet legger åpenbart opp til at EØS-midlene er de pengene EØS/EFTA-landene er nødt til å betale for å ta del i det indre marked. Dette er ikke bare feil, men jeg mener også det er direkte villedende. For det første er EØS-midlene noe Norge (sammen med Island og Liechtenstein), frivillig har valgt og ønsker å fortsette med. For det andre, som jeg opplever er der begrepet EØS-kontingenten blir misvisende, er det at EØS-midlene virkelig er en stor fordel for Norge. Å omtale det som en kontingent, som om det omhandler å få delta på et idrettslag, skaper derfor et tydelig feil inntrykk. Her tre årsaker til hvorfor:
Bilaterale forhold
Den første årsaken til at EØS-midlene er en fordel for Norge er muligheten til å styrke våre bånd i land hvor vi ellers har relativt liten kontakt. Av de 15 mottakerlandene, befinner alle utenom Portugal seg i Sentral- og Øst-Europa. Gjennom EØS-midlene etableres det kontakt mellom Norge og mottakerlandenes statsapparat, så vel som næringsliv og andre aktører. Dette er kontakt som ikke hadde vært til stede dersom EØS-midlene ikke eksisterte, og hadde vært betydelig mindre tydelig dersom Norge var en del av EUs samhørighetsfond. Et flertall av prosjektene legger opp til at deltakelse fra en EØS/EFTA-partner er lønnsomt, og dermed etablerer kontakt. En rapport fra FAFO om midlene fra 2004–2021 konkluderer også med at EØS-midlene har kommet mange norske deltakerinstitusjoner til gode.
Da jeg deltok i Rådets arbeidsgruppe for EFTA-saker, ble jeg sittende igjen med inntrykket av at disse midlene betyr noe for forholdet Norge har til disse landene. Det ble tydelig, at mens enkelte medlemsland hadde forskjellige problemer med Norge, så var mange av mottakerlandene særlig opptatt av fortgang i EØS-midlene.
Samhørighet i det indre marked
Den andre årsaken jeg vil adresse er at Norge, som en del av EUs indre marked, er tjent med sosial og økonomisk utvikling innad i det indre marked. Dette er av samme årsak om at EUs samhørighetsfond også er det aller største EU-fondet. Da tidligere president av Europakommisjonen Jacques Delors, i 1987 la frem samhørighetspolitikken, så var det som en essensiell del av det indre marked. Det indre marked kan ikke fungere uten utjevning. Grunnprinsippet i konkurranse og de fire friheter er nettopp at det skal være rettferdig konkurranse, hvor alle kan reise og handle fritt på tvers av grensene i det indre marked. Dersom noen få rike land tiltrekker seg all arbeidskraften og alle ressursene, vil ikke det indre marked lenger være intakt. Det er derfor ikke bare i EUs interesse, men også i EØS-EFTA landenes interesse å bidra til sosial og økonomisk utvikling.
Effektiv bistand
Den tredje årsaken handler om hva norsk utenriksarbeid, og hva norsk bistandsarbeid handler om. Begge deler har riktignok bredere omfang enn som så, men å fremme norske verdier og et norsk verdenssyn er en av de viktige oppgavene. EØS-midlene kan beskrives som intet annet enn en unik suksesshistorie når det kommer til å utføre de målene de har. En annen viktig faktor som skiller det fra blant annet deltakelse i EUs utjevningsfond, er at Norge stiller med betydelig større makt til å diktere fokusområdene. Selvfølgelig er EØS/EFTA-landene nødt til å bli enig med EU-siden, men Norge står altså for 97% av midlene, og det er derfor åpenbart at Norges stemme veier tyngre. Dette gir muligheten til å gjøre en forskjell i prioriterte områder, selv om disse målene stort sett sammenfaller med EUs mål.
Foto: Magnus Gulbrandsen
Selv om målene våre ofte er de samme som EUs, så er måten EØS-midlene har muligheten til å operere svært annerledes. EUs samhørighetsfond i perioden 2021-2027 er på omtrent 392 milliarder euro. EØS-midlene for neste periode er på like under 3.3 milliarder euro. Det er enorme forskjeller, som gir EØS-midlene mulighet til å være mye mer «hands-on». I min tidligere artikkel i iEuropa går jeg inn på noen prosjekter som viser hvordan EØS-midlene kan gjøre en stor forskjell og nå steder hvor EUs samhørighetsfond rett og slett er for stort. FAFO-rapporten jeg omtalte tidligere konkluderer blant annet med at det er:
«… grunn til å trekke fram støtten til grunnleggende rettigheter og godt styresett gjennom styrking av sivilsamfunnets rolle i mottakerlandene som spesielt viktig. Støtten utgjør et unikt bidrag i møte med autoritære strømninger i Europa. I flere land utgjør EØS-midlene den fremste eller eneste kilden til økonomisk støtte for sivilsamfunnsaktører.»
En god kontingent
Over har jeg nevnt et fåtall av de mange store suksessene som har kommet ut av EØS-midlene. Om du ønsker å forstå mer så anbefaler jeg stort å lese FAFO-rapporten jeg har lenket til over. Konklusjonen jeg trekker ut av det, er at denne «kontingenten» virker betydelig bedre å betale enn den jeg betalte for å sitte på benken i norsk 5.divisjon.
