Bokbrenningen ved Bebelplatz

For nitti år siden brente nazister såkalte anti-tyske verk i et forsøk på å eliminere tankene og ideene bak dem. Nylig ble bokbrenningen husket og ytringsfriheten markert i Tyskland.

iEuropa i Berlin:

Bokbrenningen ved Bebelplatz

På Bebelplatz, langs Unter den Linden, ligger et av byens mest symboltunge monument. Torgplassen står vis-a-vis Humboldt Universitetet, hvor skikkelser som Karl Marx studerte og Albert Einstein underviste. Rundt finner man det juridiske fakultetet, statsoperaen og St-Hedwigs Katedralen.

Midt på torgplassen er det en glassplate. Gjennom den kan man se en monter. Et hvitt rom, med rad på rad av tomme bokhyller. Samlet sett ville «Det Hvite Biblioteket» huset nærmere 20.000 bøker, tilsvarende mengden bøker som ble brent der i de sene timene 10. mai 1933, for 90 år siden. Ved siden av monteret ligger en bronseplate med påskriften av det dessverre svært så profetiske sitatet fra Heinrich Heine, tysk-jødisk poet, fra hans verk Almansor:

Det var bare et forspill. Der de har brent bøker, vil de ende med å brenne mennesker. (1821) (1)

Nazistene brente mange bøker denne dagen. Bokbrenninger foregikk over hele Tyskland, ledet an, og regissert av ulike nasjonalsosialistiske studentgrupperinger. I Berlin møtte propagandaminister Joseph Goebbels opp. Han holdt en tale der han fordømte verkene som etterpå skulle brennes. Aldri mer skulle den tyske mann la seg villede av villfarne tanker.

Erich Kästners «Fabian»

Den eneste forfatteren som bevitnet sin egen bokbrenning var Erich Kästner, anerkjent satiriker og uttalt pasifist. For tyskere flest er han kjent som barnebokforfatter, men i 1931 ga han ut romanen «Fabian, historien om en moralist». Det var spesielt denne romanen nazistene referte til da de kastet ham på bålet. (2).

For en tid tilbake snublet jeg over romanverket. Jeg fant den i en antikk bokhandel i Kreuzberg. Uvitende om innhold og ettermæle plukket jeg den med meg for skarve tre euro.

Fabian er fortellingen om en 32 år gammel ensom arbeiderklassemann som på nattestid trasker opp og ned Berlins gater sammen med sin ene kamerat, Labude, og diskuterer tingenes tilstand. Forfatteren reflekterer over et moralsk forfall mot bakteppe av en døende republikk. Blant inflasjon og arbeidsledighet higer menneskene etter tilfredsstillelse, ofte seksuell, ispedd rus og drukkenboltskap. Store deler av fortellingen er sentrert rundt nettopp dette. Livet på gaten, på pubene og på bordellene. Der hvor man møter både arbeidskollegaer, arbeidsløse, prostituerte og alkoholikere, samtlige desillusjonerte og selvsentrerte.

Fabian presenterer et venstrevridd verdenssyn og en humanistisk moral som ikke evner å slå ut i praktisk politisk mobilisering. Igjen står en pessimisme som reflekterer hans savn etter en naturlig mellomting mellom de stadig mer ekstreme politiske ytterpunktene i Weimarrepublikken. En ekstremitet som siden førte til omfattende brutalitet.

Foruten å male et interessant bilde av samtiden, diskuterer Kästner indirekte frihet. På den ene siden, frihet fra statlig innblanding og retten til privatliv, og alt det måtte innebære, fest, moro, fri sex. Samtidig, en frihet til personlig utvikling og retten til arbeid og tilgang på offentlige tjenester. Som så mange før ham, reflekterer forfatteren over disse rettenes sameksistens. Karakterens apati og meningsløshet farger fortellingen. Hvordan sikre friheten til alle i en verden som dreier seg om jeg-et?

Det var interessant å lese boken med 2023-øyne. Å traske de samme gatene, vanke i de samme strøkene. Fristaten Berlin er kjent for sin ravekultur og sitt seksuelle frislipp, blant annet. Forskjellen er nettopp det, at det anses som frislipp, ikke moralsk forfall. Det skal være rom for alle og enhver i Berlin, uavhengig av bakgrunn, farge, kjønnsidentitet og økonomi. Slik er det vel over hele verden, om enn i litt ulike politiske former. Spørsmålet er dog om hvorvidt vi er flink nok til å kjempe for disse rettferdighetene, ytrings- og trosrommene som må til for å sikre alles frihet.

Ytringsfrihetsuken

Den tyske Börsenverein des Deutschen Buchhandels (den tyske forlags- og bokselgerforeningen) har nylig avholdt den tredje nasjonale ytringsfrihetsuken (3). Markeringen varte i en uke og ble avrundet 10. mai. Uken hadde som mål å sette søkelys på-, beskytte- og verne om viktigheten av ytringsfriheten. Med ytringsfrihet kommer åpne debatter, og der igjen, mer robuste demokratier, sosialpolitiske elementer som ble eliminert i Tyskland for nitti år siden.

Mot bakteppe av Russlands invasjon av Ukraina, kinesernes sakte oppspising av Hong Kong, Israel stadig strammere grep om Palestina, for å nevne noen, – er alles frihet desto viktigere å kjempe for.

Det er kort vei fra Fabians passitivitet til ekstrem brutalitet. I frihetskampen er opplysning, debatt og trosmangfold kjerneelementer. Nettopp derfor er det viktig at vi husker bokbrenningen, men også markerer og feirer det som for en tid gikk tapt; litteraturen, men dypest sett friheten til å skape den.

Foto: Sunniva Sagevik