Hvordan Wien overvant bolignøden

Wien, Østerrike. Foto: Pxhere/CC0

iEuropa i Østerrike.

Wohnen für Alle – Historien om hvordan Wien overvant bolignøden

Boliger er blitt mangelvare. I Norge, Europa, Nord-Amerika og Australia har man sett at boligprisene de siste tiårene har steget drastisk. Grunnene til dette er mange og sammensatte, hvor manglende utbygging, mangelfull politikk og et tiår med lavrenter er noen av grunnene. Konsekvensene er likevel de samme: stadig mer av individers inntekt må gå til boligkjøp og det er vanskeligere å komme inn på boligmarkedet enn på mange tiår tidligere. Her er det spesielt unge mennesker og de med dårlig råd som påvirkes aller mest.

Denne situasjonen har ført til frustrasjon og et ønske om effektive løsninger. Mange politikere foreslår å bruke støttetiltak i form av subsidier, sette tak på leiepriser, lage løsere lovgivning for boligutbygging osv. Problemet her er at disse tiltakene som regel ikke gjennomføres på noen helhetlig måte. Tilbyr man subsidier uten å øke boligmassen, får man som regel bare høyere priser. Setter man tak på leien som kan kreves inn, kan boliger bli ulønnsomme å vedlikeholde slik at eierne lar dem forfalle over tid. Løsner man på lovgivning rundt boligbygging er det ingen garanti for at utbyggere, som stadig må passe på egen lønnsomhet, velger å bygge ut flere billige boliger som folk trenger.

Så, hva slags politikk kan man føre for å sikre at befolkningen, uavhengig av hvem de er og hvor de kommer fra, skal få tilgang til en bolig? Et mulig svar på dette kan man finne i Wien, hovedstaden i alpelandet Østerrike. Wien er blant de flotteste og beste byene man kan bo i, i hele verden. Byens storslåtte arkitektur, rene gater, gode kollektivtrafikk, naturskjønne omgivelser, lave kriminalitet, god øl, søt vin og en overflod av kunst- og kulturopplevelser i verdensklasse er bare noen få av godene byen tilbyr. En annen, veldig undervurdert fordel man får av å bo i Wien, er billige leiepriser.

Gjennomsnittsleien i Wien i 2022 var omtrent 105kr per kvadratmeter. Til sammenligning var leieprisen i samme tidsrom 154kr i Roma, 189kr i Berlin, 247kr i København, 298kr i Barcelona og hele 324kr i Oslo. Hvordan kan Wien, en europeisk metropolregion med nesten 3 millioner innbyggere, ha leiepriser til under en tredjedel av det man har i Oslo? Svarene er mange og sammensatte, men det viktigste man kan legge vekt på er en helhetlig, godt uttenkt, og godt utført boligpolitikk. La oss gå gjennom noen av de viktigste delene av denne boligpolitikken.

For det første: Wien har mange kommunale boliger og bygger stadig flere. I Norge tenker man på kommunale boliger som et velferdstilbud for de mest vanskeligstilte i samfunnet. I Wien er det ikke slik. Mer enn 20% av befolkningen bor i godt vedlikeholdte kommunalboliger med god beliggenhet. I tillegg er inntektsgrensen for å bo i en kommunalbolig nær 600 000kr, som gjør at butikkmedarbeidere, kelnere og sykepleiere bor vegg i vegg med regnskapsførere, arkitekter og funksjonærer. Disse boligene har fastsatte leiepriser som justeres med inflasjonsnivået. Leieinntektene, med skatter og avgifter på bl.a. dyre privatboliger, brukes på godt vedlikehold og videre kommunal boligbygging.

Utsikt over Wien.

Foto: Pxhere/CC0

For det andre: Wien subsidierer idéelle organisasjoner som vil bygge boliger. Boligbyggerlag som vil bygge billige boliger for medlemmene sine får kommunal støtte for å sette i gang med prosjekter. Slike boliger kommer i alle slags former og størrelser, fra små hybler til store familieboliger. De bygges også med alle slags tilbud til beboerne i form av fritidsområder, parker, svømmebasseng osv. Slike boliger er som regel meget populære og har en viss venteliste, men når du først er inne kan du beholde boligen resten av livet.

For det tredje: Wien subsidierer private byggeiere, men med strenge betingelser. Såkalte «Altbau», eller «Gammelbygg», er private leilighetsbygg fra før 1953 som har fastsatte leiepriser hvor mellomlegget dekkes av kommunen. Disse boligene er lett tilgjengelige for dem som ønsker å tre inn på boligmarkedet for første gang og man kan flytte inn og ut av dem på kort varsel. Om boligeierne skulle finne på å kreve inn mer leie enn det som byen tillater dem, kan beboerne ta eierne til retten for brudd på leieordningen.

Disse tre boformene, kommunale boliger, byggelagsboliger og gammelbyggsboliger, utgjør omtrent halvparten av boligtilbudet i Wien. Halvparten av boligene i byen er dermed direkte eller indirekte støttet av kommunen slik at leieprisene holdes nede ved bruk av dedikerte skatter og avgifter på de som har best mulighet til å betale dem. Dette gir byens innbyggere bedre råd siden mindre av forbruket deres må gå til boligkostnader, det gir mer fleksibilitet og gjør det lettere for unge, vanskeligstilte og nystiftede familier å etablere seg i boligmarkedet, og om man skulle ønske å kjøpe bolig er dette noe som alltid tilbys på det private markedet.

Man bør ikke tro at det er lett å kopiere boligmodellen til Wien. Den har oppstått på grunn av spesielle historiske omstendigheter og et stabilt, målrettet politisk styresett som har etterfulgt denne politikken nesten sammenhengende i mer enn hundre år. Likevel er det mye lærdom å ta fra eksempelet Wien, og om man har den riktige kombinasjonen av ambisjon, klokskap og gjennomføringsevne, vil man kunne tilpasse mye av Wien sin politikk for å skape bedre boligbetingelser i byer verden over.