Hvem møter hvem?
Foto: Magnus Gulbrandsen
iEuropa i Brussel.
Like før påske gikk den belgiske statsministeren Alexander de Croo ut med en påstand om at noen Europaparlamentarikere har mottatt penger for å spre russisk propaganda. Dette kom like etter en melding fra det tsjekkiske utenriksdepartementet om sanksjoner mot nyhetssiden «Voice of Europe» for å drive russisk propaganda. Den nyeste skandalen settes i lys av Qatargate-skandalen fra 2022. hvor den greske parlamentarikeren Eva Kaili ble tatt med en koffert med flere hundre tusen euro inni. Europavalg venter i juni, og tilliten til politikere kan ikke sies å være på topp. Hvordan kan verdens nest største demokratiske valg løse dette? Kan EU lære av Norge?
Fra Qatar til Russland
Qatar og Russland har litt av hvert til felles. De to er nemlig ikke bare de to siste vertsnasjonene for fotball-VM. De er også midtpunktene for de to siste store påvirkningsskandalene i europaparlamentet. Etter en månedslang etterforskning inn i påstander om Qatar-ledet korrupsjon i EU raidet belgisk politi 9. Desember 2022 19 forskjellige adresser i Brussel. Blant disse adressene var europaparlamentet og hjemmene til europaparlamentarikerne Eva Kaili og Marc Tarabella. En koffert med hundretusener av euro ble konfiskert fra Kailis far som forsøkte å rømme. Hendelsen rystet Brussel, og satte i gang mange høye rop for økte krav til innsyn i politikernes arbeid og liv.
De siste ukene har altså dette blusset opp nok en gang. Skandalen, som så passelig blir kalt «Russiagate», startet altså med tsjekkiske myndigheters sanksjonering av nyhetsnettstedet Voice of Europe. Belgias statsminister de Croo annonserte kort tid etter at belgisk og tsjekkisk etterretning har jobbet tett sammen for å avdekke en stor russisk innflytelseskampanje i Europa. Herunder kommer beskyldninger om at EU-lovgivere har mottatt penger fra Moskva for å forsvare russiske interesser og spre russisk propaganda. Til tross for disse to skandalene er Eva Kaili fortsatt europaparlamentariker og det eneste europaparlamentets president Roberta Metsola kunne si om Russiagate avsløringene var: «Jeg er klar over anklagende som har blitt gjort og undersøker spesifikke anklager». Det er en åpenbar mangel på handlingskraft og åpenhet.
Europaparlamentet, Brussel
Foto: Magnus Gulbrandsen
Hva gjøres?
I teorien skulle dette ikke vært noe problem å gjøre noe med dersom det er politisk vilje til det. Europakommisjonen som «traktatenes vokter» har ansvar for å overse og håndheve traktatenes verdier. Åpenhet og etisk adferd burde falle godt innenfor dette som to av europakommisjonens veiledende prinsipper. Likevel reflekterer kommisjonens forslag for etter et intrainstitusjonelt etikk organ lite vilje til å håndheve sine egne verdier. Heller enn et etikk organ som en del av Kommisjonen til å overse de forskjellige etiske linjene på tvers av EUs mange institusjoner, hvorfor ikke en separat myndighet med reell handlekraft?
Det finnes i dag en rekke tiltak og med formål å takle dette problemet. Åpenhetsregisteret, gaveregisteret og en atferdskodeks som blant annet forplikter parlamentarikerne til å ha en åpen møtekalender er eksempler på regelverk som skal fremme innsyn og tillit. Likevel er det i dag mye uklarhet i hvem som håndterer hva, og hvilken gjennomslagsevne disse institusjonene har. Julia Pocze fra den europeiske tenketanken CEPS oppfordrer Kommisjonen til å gå lenger enn sitt forslag om et etikkorgan. Pocze etterlyser i sin artikkel en etisk innsynsautoritet, uavhengig fra Kommisjonen som overser på tvers av institusjonene.
En forrvirrende jungel av lovverk, etiske regler og institusjoner som jobber separat er det lett forståelig at befolkningens tillit til europaparlamentarikerne ikke er til å skryte av. Når det gjelder korrupsjon, viser en Eurobarometer-undersøkelse fra 2023 at hele 70% av EU borgere mener at korrupsjon er utbredt i deres eget land. Dette er riktignok ikke en undersøkelse av korrupsjon i Europaparlamentet, men så blir europaparlemtarikere heller ikke skapt i kjelleren på Espace Léopold.
Foto: Magnus Gulbrandsen
Er Norge et eksempel å se til?
Hjemme i Norge er vi ofte stolte av å kunne vise til et politisk system bygget på tillit og åpenhet, som fungerer godt og befolkningen kan være stolt av. Eller?
De siste årenes skandaler i norsk toppolitikk har utvilsomt satt en støkk i tilliten til norske politikere. Enkelte av sakene som de rundt Anette Trettebergstuen og Tonje Brenna omhandler også en form for korrupsjon, dog en del annerledes enn skandalene i Europaparlamentet (men ikke så ulik von der Leyens egen «Piepergate»). Når man står i en tid av fallende tillit, på tvers av partier, skulle en kanskje tro at det var nyttig med noen tiltak som åpnet innsyn og styrket tillit? Hva med et lobbyregister? Hva med åpen møtekalender?
Nei, stortinget virker faktisk enda mindre opptatt enn Europaparlamentarikere til å åpne for innsyn inn i påvirkningspolitikken. 2 ganger har stortinget nedstemt forslag om lobbyregister, med argumenter rundt blant annet hva som skal regnes som en lobbyist. Videre har argumenter mot åpen møtekalender (ofte omtalt sammen med et lobbyregister) blitt kontret med at det kan lede til at individer nøler mer før de kontakter sin representant. Eirik Løkke fra Civita viser også i sin artikkel til USA, hvor det er omfattende reglement, men likevel en gigantisk og mektig lobbyvirksomhet. Så derfor burde man ikke ha noe regelverk? Kanskje har han rett i at noen vil nøle med å kontakte sin representant. Det er utvilsomt et stigma rundt begrepet «lobbyvirksomhet» og «lobbyist», til tross for å være en helt nødvendig del av politikken. Men burde man ikke, i en tid med synkende tillit til politikere gjøre tydelig grep? Både i EU og i Norge?
