Hva kan vi lære av folkeavstemningen på Island?

Foto: Tina Dale

Island har sagt nei til å starte forhandlinger om EU-medlemskap. 52,8 prosent stemte mot å åpne nye forhandlinger, mens 47,2 prosent stemte for. Marginen var ikke stor, men stor nok til å stenge døren for denne gang.

For Norge bør det islandske nei-et være mer enn en fotnote i nordisk EU-politikk. Resultatet gir også grunn til å se nærmere på et spørsmål vi etter hvert har blitt flinke til å unngå: Hva betyr det egentlig å være så tett knyttet til Europa uten å være med på å bestemme over utviklingen?

Island valgte det kjente

EU-debatten har splittet islendingene. Økonomi, inflasjon og fiskeri har stått sentralt, men bak de konkrete argumentene ligger en mer grunnleggende strid om kontroll. Ja-siden har pekt på økonomien. Island er lite, markedet er begrenset og avhengigheten av omverdenen stor. Tettere tilknytning til EU kan, slik de ser det, gi både mer stabilitet og sterkere konkurranse. Nei-siden har i større grad vært opptatt av hva Island kan miste. Øverst på listen står kontrollen over fiskeriene.

Det er ikke et nytt spørsmål på Island. I 2009 søkte landet EU-medlemskap uten at befolkningen først ble spurt. Forhandlingene ble innledet året etter, men brøt sammen i 2013. Siden har spørsmålet om medlemskap ligget i dvale. Nå er det altså lagt tilbake i skuffen. For islendingene er fiskeriene langt mer enn en økonomisk sektor. Kontroll over havressursene er vevd sammen med historien om nasjonal selvstendighet. Fisken er ikke bare en eksportvare, men også et symbol på at islendingene selv skal bestemme over ressursene rundt øya.

Derfor er det forståelig at spørsmålet om fiskeri får en annen politisk tyngde på Island enn det kanskje gjør i Brussel. Samtidig finnes det en interessant parallell til Norge. I den norske EU-debatten har spørsmålet ofte vært hva vi risikerer å miste ved medlemskap: suverenitet, kontroll og muligheten til å bestemme selv. Mindre oppmerksomhet har blitt viet til hva vi kan vinne og til hva vi allerede gir fra oss ved å stå utenfor.

De unge snudde

Foto: Tina Dale

Noe av det mest interessante ved den islandske folkeavstemningen er hvor raskt de unge velgerne endret mening. I juni var et klart flertall av islendinger mellom 18 og 29 år positive til å gjenoppta EU-forhandlingene. Like før valget var bildet snudd: I en av de siste målingene sa 60 prosent nei. Nei-sidens sterke tilstedeværelse på Tiktok trekkes fram som en mulig forklaring på den raske holdningsendringen.

Det bør også vekke interesse i Norge. Her er bildet foreløpig annerledes. I en måling gjennomført for NHO i juni svarte 44 prosent av dem mellom 18 og 29 år at de er positive til norsk EU-medlemskap, mens 34 prosent er negative. Blant de unge er det dermed flere som vil inn i EU enn som vil holde Norge utenfor. Det er et interessant utgangspunkt for den norske Europa-debatten. De som i størst grad skal leve med konsekvensene av Norges tilknytning til Europa, ser ut til å være mer åpne for et tettere samarbeid enn mange eldre velgere. Samtidig viser erfaringen fra Island hvor raskt opinionen kan endre seg.

Sammenligningen mellom Island og Norge er likevel interessant. Unge islendinger snudde på kort tid, mens unge nordmenn i dag er mer positive til EU enn eldre velgere. Det betyr ikke at norske unge vil holde fast ved dette synet. Men det kan bety at neste EU-debatt blir annerledes enn den forrige. For en generasjon uten egne minner fra 1994 kan spørsmålet like gjerne være hva Norge får ut av å stå utenfor, som hva vi risikerer å miste ved å gå inn.

Kontroll er ikke det samme som innflytelse

Norge er allerede tett integrert i EU. Gjennom EØS er vi en del av det indre markedet og følger et omfattende regelverk som i stor grad utvikles i EU-systemet. Men Norge sitter ikke rundt bordet når de politiske beslutningene tas. Det er et av de mest særegne trekkene ved den norske Europa-modellen: Vi har valgt omfattende integrasjon uten fullt politisk medlemskap.

Det gir Norge tilgang, men ikke tilsvarende innflytelse. Vi har beholdt formell beslutningsmyndighet på en rekke områder, samtidig som vi gjennom EØS er tett knyttet til regelverk som i hovedsak utvikles i EU.

Det skaper et paradoks som fortjener mer oppmerksomhet i den norske EU-debatten. EØS har gitt Norge en pragmatisk løsning på spørsmålet om markedsadgang, men avtalen gir oss ikke en plass i EUs politiske beslutningssystem. Det er ikke nødvendigvis et argument for EU-medlemskap. Men det er et argument mot å late som om alternativet til medlemskap er full nasjonal kontroll.

Et nei er ikke nødvendigvis et punktum

Foto: Tina Dale

Det islandske folket har ikke stemt over et ferdig medlemskap eller en konkret avtale med EU. De har sagt nei til å starte en prosess som kunne ha avklart hvilke vilkår Island faktisk kunne fått. Dermed blir flere av stridsspørsmålene stående ubesvart. Hvor mye kontroll over fiskeriene ville Island faktisk måtte gi fra seg? Hvor mye økonomisk stabilitet kunne et medlemskap gitt? Og hvor store tilpasninger ville EU vært villig til å gjøre for en liten øystat med en særegen fiskerinæring? Det finner vi ikke ut av i denne runden. Island har stemt nei til å finne ut hva som befant seg på den andre siden.

47,2 prosent av islendingene stemte for å åpne døren. Nesten halvparten av velgerne ønsket altså å undersøke et alternativ som nå er satt på vent. Det betyr ikke at Island står foran et nytt EU-forsøk med det første. Men det gjør det vanskelig å lese resultatet som en endelig dom over medlemskap. EU-spørsmålet kan komme tilbake på Island. Det islandske nei-et gjør ikke nødvendigvis medlemskapsspørsmålet mindre aktuelt på lengre sikt.

Samtidig er Europa i endring. Krig, stormaktsrivalisering og økt økonomisk usikkerhet har gitt EU en større rolle på områder som sikkerhet, teknologi, energi og handel. EØS har lenge vært den stabile rammen rundt Norges forhold til EU, men avtalen gir ikke nødvendigvis Norge tilgang til alle de nye samarbeidsformene og initiativene som vokser frem. Det ble blant annet tydelig da Norge havnet utenfor EUs tolltiltak for jernlegeringer. Norge står ikke utenfor Europa. Vi er tett integrert i det europeiske markedet og samarbeider med EU på en rekke områder. Men tilknytning er ikke nødvendigvis det samme som innflytelse.

Island har valgt å ikke undersøke medlemskapssporet på nytt. For Norge kan resultatet være en anledning til å stille et annet spørsmål: Hva ønsker vi egentlig å oppnå med vår tilknytning til Europa? Hvor lenge er det tilstrekkelig å være tett integrert i europeisk samarbeid uten å delta fullt ut i beslutningene som former det?