Kunsten å redde en by

Puppy (Jeff Koons), Foto: Julian Tepfers

Ved vannkanten i den tidligere så viktige industribyen Bilbao, i lang tid redusert av økonomisk nedgang og herjet av terror, springer i dag et enormt byggverk frem. Guggenheimmuseet i Bilbao sin unike arkitektur er som en serie bølger av ren titan som velter utover byen. Ringvirkningene fra prestisjeprosjektet har imot alle odds snudd byens rufsete rykte opp ned. Nå strømmer turister fra hele verden til denne nord-spanske havnebyen, et fenomen som har blitt kalt «Bilbao-effekten».

Guggenheim Bilbao (bakside), Foto: Julian Tepfers

Bilbao er den største byen i Baskerland, et geografisk område delt mellom Frankrike og Spania, men som i mange år har nektet å identifisere seg med noen av dem. To ting har lenge karakterisert regionen, tung industri og innbitt terror. Hvis vi på toppen av dette legger til Spanias mest trafikkerte havn, så er det lite som skulle tilsi at Bilbao ville bli den turistperlen det er i dag. Istedenfor å trekke verden til Spania, ville separatistorganisasjonen ETA heller trekke Baskerland ut av Spania. Med terror som våpen kjempet ETA for et uavhengig Baskerland, helt frem til åpningen av museet som skulle endre alt for byen. Åpningsseremonien skulle bli dødelig, men museet lovet nytt liv for Bilbao.

Før Guggenheimmuseets åpning i 1997 var det nettopp tungindustri, den trafikkerte havnen, og trusselen fra ETA som preget byen. Bilbaos finansielle utsikter var mørke, og noe måtte gjøres. Akkurat der og da kan det ikke ha vært mange som så for seg at å bygge et av Spanias største kunstmuseum skulle være løsningen. Enhver som er kjent med Maslows behovspyramide vil nok tenke at kunst er et luksusgode. Først må trygghetens grunnlag og økonomiens steiner legges. Men også her skulle det vise seg at Bilbao ikke var som byer flest. De baskiske myndighetene snudde nemlig alt dette på hodet, og satset alt på Bilbao som en kunstdestinasjon. Håpet var at turismen og inntektene skapt av et slikt prestisjeprosjekt skulle fylle inn resten av behovspyramiden og slik løse problemene i Bilbaos gater.

Bilbao fridde dermed til den verdenskjente Guggenheimstiftelsen, som lenge hadde ønsket å ekspandere sitt museum utover New Yorks grenser og til Europa. Guggenheimstiftelsen ville gi Bilbao et allment kjent navn i kunstverden, og tilgangen til en av verdens fremste kunstsamlinger. En vågal by møtte her en like vågal museumsledelse, som etter mange år med stagnerte planer om en Venezia-avdeling var villige til å se bort fra kanalbyen og mot den nord-spanske havnen. Med på laget fikk de stjernearkitekten Frank Gehry. De baskiske myndighetene skulle stille med pengene, Guggenheim med kunsten, og Gehry med arkitekturen. I 1997 åpnet dermed Guggenheim Bilbao med stor bravur, og med selveste kong Juan Carlos av Spania på gjestelisten. Men til stede var også separatistorganisasjonen ETA.

Guggenheim Bilbao (inngang), Foto: Julian Tepfers

Bare dager før åpningen hadde ETA-separatister forkledd som gartnere plantet bomber i kunstneren Jeff Koons sin blomsterskulptur Puppy utenfor museet. Målet for bombeangrepet var nettopp kong Juan Carlos og dronning Sofia. Guggenheim, eller McGuggenheim som det ble kalt av dets kritikere, ble sett på som nok et vestlig imperialistisk inntog i denne unike regionen. Men separatistenes planer ble oppdaget, og bombeangrepet ble avverget i en dramatisk arrestasjon som kostet en politimann livet. Helt til siste øyeblikk kjempet altså Bilbaos fortid imot prestisjeprosjektet som kunne redde, eller fordømme, den vanskeligstilte byen. Terningen var kastet, og alt var nå avhengig av ett spørsmål: Ville turistene komme?

Åpningen skulle vise seg å bli en massiv suksess. Bølgene av titan som springer opp fra vannkanten klarte å løfte hele byen med seg. I løpet av de første tre årene besøkte mer enn fire millioner mennesker Guggenheim Bilbao. Pengene de brakte med seg betydde mye for byen med knappe 350 000 innbyggere. Dermed klarte altså det som på overflaten var et luksusgode å løse mange av Bilbaos dype problemer. Kunsten reddet byen. Det vågale spranget rett til toppen av behovspyramiden lønnet seg, fordi derfra rant pengene nedover og fylte inn resten av grunnlaget. Hva museet fikk til har ettertiden husket som «Bilbao-effekten».

«Bilbao-effekten», fenomenet hvor kultur kommer først og drar økonomisk vekst med seg, har siden blitt forsøkt kopiert verden over. Men sjeldent med samme suksess som originalen. Kanskje var det omstendighetene som var unike? Eller menneskene involvert? Eller var det rett og slett Bilbao selv som gjorde denne inverteringen av behovspyramiden mulig? På spansk kan nemlig Bilbaína både bety en Bilbao-borger, og det å utvise uventet mot i en brautende stil.