Et situationship på vei mot romanse?
iEuropa i Belgia
Tidlig en mandag ettermiddag i april sto Jonas og Ursula i et rom fullt av folk og kameraer. Men blikkene deres var ikke rettet mot pressen. Nei, de var fanget av hverandre. To mennesker som ville være i en union, men som ikke kunne si det høyt. Er Jonas og Ursula endelig i ferd med å gjøre sitt "situationship" til noe mer?
Foto: Magnus Gulbrandsen
Det var utenriksminister Espen Barth Eide som først brukte dette ordet, da han med glimt i øyet omtalte Norges forhold til EU på Nytt på Nytt i mars. Norge vil ikke sette en «label» på det, sa han.
Men nettopp dét gjorde Ursula, da oppmerksomheten endelig ble rettet vekk fra «Dear Jonas». «Norge er i vårt indre marked, og vil forbli i vårt indre marked», erklærte hun. Dette var et «label» Jonas kunne leve med. Det var tross alt det samme han hadde sagt til vennene sine helgen før, da de hadde overnattingstur på Oslo Kongressenter.
Presset økte da han kuttet kontakten med sin gamle venn Trygve – han som helst ville at Jonas skulle trekke seg unna, flytte på alenehybel og bli ordentlig singel. Trygve skulle gjerne sett Jonas oftere på bygdefest. Men Jonas sa nei. Han foretrakk fransk og et lite glass musserende på romantisk getaway til Brussel.
På overnattingsfesten (eller landsmøte som enkelte kaller det), ville noen av vennene hans gjerne sett at Jonas tøffet seg litt mer – at han prøvde å strekke forholdet enda lenger. Men der satte Jonas foten ned.
Så når da, Jonas? spurte de.
«Ikke nå.»
Jonas har gått på en smell før. For over 30 år siden fikk han hjertet sitt knust av en knapp folkeavstemning. Alle som har opplevd hjertesorg vet hvor vondt det kan være å åpne det såret igjen.
Men kanskje er det på tide at Jonas går i seg selv og spør: Hvor lenge skal man egentlig vente før man prøver igjen? Hvor lenge skal gamle traumer få styre fremtiden? Folket sa nei i ’94, men har vi ikke vokst siden da? Og har ikke de? Unionen ser da veldig annerledes ut i dag enn den gjorde den gang.
Det er noe ironisk ved at Jonas – mannen som snakker flytende fransk – er så redd for å si “oui”. Han kunne vært brobyggeren mellom Oslo og Brussel. Den elegante statsmannen som sjarmerer hele kommisjonen i senk.. Men i stedet later han som om forholdet fungerer som det er.
Kom igjen, Jonas. Alle vet at det er noe mellom oss. Ursula venter. EU venter. Og halve Norge sitter med popcorn og venter på at du skal ta steget. Vi trenger ikke bestemme oss i morgen – men vi må tørre å ta praten.
Så vær så snill, Jonas. Du trenger ikke fri på direkten, men åpne i det minste EU-debatten igjen. Det er på tide å gjøre noe med dette situationshipet. For i kjærlighet, som i politikk, kommer man ikke videre uten litt sårbarhet. Og som i alle store kjærlighetshistorier: den største feilen er ofte å ikke tørre å elske igjen.
Og hvem vet? Kanskje det ikke ender med hjertesorg neste gang.
