Praxe: Portugals levende studenttradisjoner
iEuropa i Portugal
Forestill deg at det er en sen sommerdag i september, og du har akkurat startet den første uken på universitetet i Portugal. Til tross for den steikende sola og nærmere 30 grader ser du studenter ikledd svarte kapper som når ned til bakken, over svarte blazere og lange skjørt og bukser. Dette var førsteinntrykket mitt av et flertall av de portugisiske studentene, og jeg ble sittende igjen ganske forvirret. Etter samtaler med medstudenter fra Portugal fikk jeg derimot vite mer om historien bak kappene, traje académico, og alle studenttradisjonene, praxe, de bærer med seg. Dette skiller seg tydelig fra Norge og den norske studentkulturen og jeg fikk derfor lyst til å undersøke temaet nærmere.
Foto tatt av venninne til Joa Baro
Opprinnelsen til praxe går helt tilbake til midten av 1800-tallet, da en rekke eldre studentskikker ble etablert som offisielle tradisjoner ved Universitetet i Coimbra. Universitetet ble stiftet i 1290 og var i flere århundrer det eneste universitetet i Portugal, og er nå et av de eldste i verden. I 2013 ble universitetet anerkjent på UNESCO sin verdensarvliste på grunn av dets historiske og kulturelle relevans. Da studentkulturen praxe utviklet seg i sine første år i Coimbra, var den kjennetegnet av en initieringsprosess der nye studenter måtte bestå ulike oppgaver, og måtte følge instrukser fra de eldre studentene for å bli godtatt i gruppen. Videre gjennom årene har tradisjonen blitt avskaffet og gjeninnført, og har i flere tilfeller utviklet seg i takt med historiske hendelser. For eksempel ble praxeavskaffet i en periode under diktaturet til Antonio de Oliveira Salazar som varte fra 1933 til 1974, ettersom studentene heller valgte å fokusere på kampen mot fascismen og mobilisering av en motstandsbevegelse fremfor ivaretakelse av studenttradisjonen. Senere, ved tilbakevendingen av demokratiet på slutten av 1970-tallet, ble praxe nok en gang reintrodusert.
Praxe i dagens kontekst er et komplekst fenomen og kan ikke defineres presist, ettersom tradisjonene stadig blir endret og tilpasset til nye tider, og har spredt seg på tvers av landet. Likevel finnes det visse fellestrekk som går igjen fra universitet til universitet og mellom ulike studieretninger. I denne konteksten vektlegges betydningen av tradisjon og symbolbruk, faste seremonier og ritualer, respekt for etablerte hierarkier og formalisering av dette gjennom et sett av regler, nemlig praxe-reglene. Nye studenter, i likhet med de på 1800-tallet, må gjennom en rekke initieringsritualer for å bli akseptert av de eldre medlemmene i gruppen. Dette innebærer alt fra fysiske og sosiale utfordringersom nykommere må gjennom, samtidig som situasjonen også preges av feststemning og moro, med organisering av felles middager og besøk til barer og utesteder sammen med gruppen. Videre blir hierarkiet også synliggjort gjennom klesplaggene til studentene, der kun de eldste får gå med traje académico, mens nye medlemmer må gå med klær som symboliserer lavere rang. Videre, deles toppen av hierarkiet inn i flere nivåer, der de som er aller øverst, dirigerer aktivitetene og tar ordet mest, bærer på store treskjeer når gruppen samles som symbol på autoritet.
På denne måten kan praxe fungere som en viktig sosialiseringsprosess ved portugisiske universiteter, der det skapes en form for fellesskap og sosial tilhørighet man gjerne ikke ville ha fått gjennom en typisk studentforening. Ettersom praxe aktivitetene kan vare alt fra et par uker til hele semesteret, kan det gjøre overgangen til studentlivet mindre overveldende og slik tilby en unik mulighet til å bli kjent med andre medstudenter. Noen studieprogrammer lager også egne sanger og synger i kor, noe som kan skape en felles identitetsfølelse på studiet. Tilhengere av praxe peker også på hvordan praxe forbereder førsteårsstudentene til arbeidslivet og videre studier, ettersom man får erfaring med å forholde seg til personer med autoritet.
Fra universitet. Foto: Joa Baro
Samtidig er det også noen som kritiserer tradisjonen. Selv om praxe kan skape et godt studiemiljø og integrere nye studenter, kan det også lage et tydelig skille mellom de som deltar og de som ikke gjør det, ettersom studenter ved enkelte universiteter må erklære seg som “antipraxe” dersom de ikke ønsker å være med. Etter samtaler med en portugisisk venninne fikk jeg et bedre innblikk i hvordan dette fungerer i praksis. Universitetet hennes tilbød nemlig ulike praxe-grupper, med samtlige for hvert studieprogram, men etter å ha prøvd flere av dem konkluderte hun med at det ikke var noe for henne. Hun pekte på det sterke fokuset på ujevne maktforhold og hierarkiske strukturer. Selv om hun anerkjente skillet som kan oppstå dersom man ikke deltar, opplevde hun at det fantes andre måter å bli kjent med medstudenter på, og at deltakelse i praxe ikke var avgjørende for å skape et sterkt sosialt nettverk. Hun nevnte også at det finnes grupper som ikke er offisielt anerkjent som praxe, men som flere av hennes medstudenter valgte å bli med i, ettersom disse hadde mindre fokus på hierarki og tilbød et mer avslappet miljø. Til slutt avkrefter hun myten om at man som portugisisk student ikke kan delta i de ulike akademiske tradisjonene uten å være en del av praxe, ettersom hun selv deltok på
flere seremonier uten problemer.
Sammenligner vi med Norge, skiller dette seg sterkt ut fra det norske studentlivet, der portugiserne har stor innflytelse fra eldre tradisjoner i hverdagslivet som student. Hjemme er det populært å være med i ulike studentforeninger, men i flere tilfeller er disse knyttet til hobbyer, sport eller politiske interesser, heller enn til norsk kulturarv og historie. Som norsk student i Portugal er det derfor svært interessant å se hvordan portugiserne balanserer moderne studentliv med kulturarv og tradisjon, og ettersom praxe stadig tilpasses til nye tider, blir det spennende å se hvordan tradisjonen utvikler seg videre.
