Hvem er de radikale stemmene ved universitetene i dag?
iEuropa i Storbritannia
Her på Homerton College ved universitetet i Cambridge skal alle studenter gå ut i verden som Changemakers. Vi skal uteksamineres med verktøyene til å skape radikal forandring der ute. Men vårt brennende ønske om å endre verden var ikke så sterkt som vi trodde, da en sekstiåring kom inn fra utsiden og viste oss hva virkelig forandring var.
21. oktober kom Sarah Lunnon, en av stifterne av Just Stop Oil, til Homerton College. Hun skulle intervjues av oss studenter om grensene for politisk aktivisme. Det som fulgte, var en rollereversering som snudde forventningene om hvem som er de radikale stemmene opp ned.
For forventningen er selvfølgelig at det er vi unge som er de radikale. Unge og uerfarne betviler vi alt.
Homerton College ved universitetet i Cambridge. Foto Julian Tepfers
«Er partipolitikk svaret?»
«Finnes det en annen form for demokrati?»
«Hvorfor er revolusjon utelukket?»
Alle disse spørsmålene forventer vi at unge i deres opprørske år skal stille. For så å vokse fra dem og havne et sted i den moderate midten av det politiske spekteret. Vi begynner som idealister, før vi etter mange år med krav om realistiske løsninger fra de voksne ender opp som ansvarlige voksne selv.
Vel, jeg kan avsløre at alle disse spørsmålene ble stilt under intervjuet. Men det var ikke studentene som stilte dem. Det var seksti år gamle Sarah Lunnon.
«Systemet kommer ikke til å redde oss, det kommer til å ta livet av oss», sa den idealistiske Lunnon. «Veien fremover er å stoppe systemet.» Lunnon hadde tatt på seg vår rebelske rolle. Og rollen som den ansvarlig voksne? Den var det plutselig vi studenter som spilte. Det var studentene som presset tilbake, prøvde å moderere, og kanskje ut av frykt temme denne opprørske stemmen vi hadde sluppet inn på college.
«Men hvordan kommer dette faktisk til å funke?»
«Hvordan kan vi balansere aktivisme med en 9-til-5-jobb?»
Dette var de voksne motsvarene. De kom fra oss selv. Og det var det jeg fant virkelig skremmende.
Har studenter ved universiteter i dag blitt for voksne for fort? Har vi hoppet bukk over de mer ekstreme løsningene og landet platt og kjedelig i det realistiske kompromisset? Og hvordan kan det ha seg at en sekstiåring har mer energi, vilje, og rett og slett fantasi, til å endre verden enn oss?
Møtet med Sarah Lunnon ble en påminner om hvorfor vi egentlig går på universitetet. Vi skal være kritiske til alt. Vi skal utfordre autoriteter. Vi skal ha fantasien til å rive ned det hele og bygge det opp på nytt.
Vi har et helt liv på å bli voksne og moderate. La oss ikke starte allerede nå. Sarah Lunnon satte ungdomsånden tilbake i universitetsgangene. Jeg håper den blir der. For hun har i hvert fall aldri mistet den.
