Utenfor museet Tito og hvordan Jugoslavske hjem så ut i Podgorica . Foto: Andreas Haug Nygård
Gamlebyen i Podgorica. Foto: Andreas Haug Nygård
Tyve år etter uavhengigheten kjemper EU-kandidaten Montenegro fortsatt mot politisk polarisering, økonomisk ubalanse og uløste nabotvister. Arven etter Jugoslavias oppløsning preger dagsordenen i Podgorica – og veien videre mot Brussel. Da Montenegro i 2006 holdt sin historiske folkeavstemning og fredelig gjenopprettet statusen som uavhengig nasjon, markertes det endelige punktumet for restene av den jugoslaviske føderasjonen. Tyve år senere preges det lille Adriaterhavslandet fortsatt av dype politiske, økonomiske og sosiale ettervirkninger fra oppløsningen. For Montenegro – som av Politico blir trukket frem som en av de absolutte frontløperne blant søkerlandene på Vest-Balkan – fungerer arven fra Jugoslavia både som en pådriver for europeisk integrasjon og som en kilde til vedvarende intern splittelse.
Identitetskampen som aldri dør ut
Den mest merkbare arven fra Jugoslavia-kollapsen er den dype samfunnsmessige splittelsen rundt nasjonal og kulturell identitet. Da Slobodan Milošević kom til makten i Serbia på slutten av 1980-tallet og utløste de blodige Balkan-krigene, forble Montenegro i utgangspunktet en lojal alliert i Den føderale republikken Jugoslavia ifølge BBCs historiske tidslinje. Montenegrinske styrker deltok aktivt i krigføringen, blant annet under den ødeleggende
Kosovokrigen i 1998–1999.
Turismebyen Budva. Foto: Andreas Haug Nygård
Da den montenegrinske politiske eliten utover 1990-tallet valgte å distansere seg fra Beograds nasjonalistiske linje, skapte det en varig polarisering. Denne drakampen preger montenegrinsk politikk den dag i dag. Befolkningen er i praksis delt: den suverene fløyen identifiserer seg primært som etniske montenegrinere og krever en kompromissløs vestvending mot EU. På den andre siden står en betydelig del av befolkningen som identifiserer seg sterkt som serbere, med historiske, politiske og religiøse bånd til Serbia. I en forskningsartikkel fra Contemporary Southeastern Europe belyses det hvordan politiske aktører i det post-jugoslaviske landskapet fortsatt utnytter disse identitetspolitiske og kulturelle symbolene for å splitte velgerne, noe som dikterer skjørheten til politiske koalisjoner i hovedstaden Podgorica.
Valutaeufori og økonomiske omstillingssmerter
Oppløsningen av Jugoslavia tvang Montenegro økonomisk inn i en rekke radikale og uortodokse veivalg. For å koble seg av den serbisk-kontrollerte sentralbanken som trykket opp dinarer for å finansiere krigføring, valgte Montenegro allerede i år 2000 fullt ut å ta i bruk tysk mark, før de i 2002 ensidig innførte euroen som sin de facto valuta. Dette har skapt en unik situasjon der landet i dag bruker euroen uten å ha en formell pengepolitisk avtale med Den europeiske sentralbanken (ESB) – et paradoks som skaper hodebry i Brussel ettersom landet teknisk sett ikke oppfyller de ordinære Maastricht-kriteriene for eurosonen. Selv om innføringen av en hard valuta skapte økonomisk stabilitet, etterlot Jugoslavias fall dype strukturelle sår. Overgangen fra den tradisjonelle, statseide jugoslaviske tungindustrien til en liberal markedsøkonomi drevet av kystturisme har skapt store interne skjevheter. Mens kysten blomstrer, sliter det gamle industripregede innlandet i nord med fraflytting. I tillegg har institusjonene som vokste frem i overgangsfasen på 1990-tallet historisk sett vært preget av svak rettssikkerhet, og BBC har tidligere rapportert at kampen mot korrupsjon forblir en av de største hindringene for integrasjon.
Geopolitisk dragkamp og veien videre
Som et direkte svar på den historiske ustabiliteten i regionen, har Montenegro søkt trygghet i vestlige institusjoner, noe som blant annet førte til det formelle NATO-medlemskapet i 2017. Neste skritt er EU-medlemskap. Under FNs generalforsamling trakk president Jakov Milatović nylig frem at landet bærer et historisk ansvar overfor kommende generasjoner for å legge fortidens splittelser bak seg, og satte et offisielt mål om EU-medlemskap innen 2028.
Likevel rapporterer Euronews at tidslinjen utfordres. Nabolandet Kroatia krever nemlig løsninger på uoppgjorte bilaterale tvister knyttet til maritime grenser og krigsforbrytelser fra nettopp 1990-tallet før de vil godkjenne de siste forhandlingskapitlene. Montenegros reise ut av Jugoslavias skygge viser hvor komplekst det er å bygge en moderne europeisk stat på ruinene av en kollapset føderasjon. For at landet skal ta det siste steget inn i EU-varmen, må de ikke bare tilfredsstille tekniske krav fra Brussel, men også klare den vanskelige oppgaven med å forsone sine egne interne og eksterne konfliktlinjer fra fortiden.
