Foto: Liv Breivik
Den siste tiden har Maricarmen vært navnet på alles lepper. Hun var en kvinne som betalte en leie på 500 euro for en leilighet, hvor leiekontrakten hadde vært i hennes familie siden 1956. Eiendomsselskapet som kjøpte leiligheten ønsket å heve leien – med 230%. Hun fikk også mulighet til å kjøpe leiligheten, men takket nei, og ble som rullestolkjørende 87-åring kastet ut – og sendt på båre rett til sykehuset. To uker senere døde hun.
For mange er hun det rene synet på boligkrisen i Spania – folk har brått ikke råd til å betale leie for leilighetene de har bodd i hele livet sitt. Da kollegaene mine pratet om saken, mente de at problemet lå i at Madrid spesielt – men også Barcelona – er for metropolitan, og at man ikke kan konkurrere med lønningene til folk fra hele verden. Dette ser man også i sosiale medier, hvor amerikanske influensere lever livet i Madrid og betaler leie på 2500 euro, som er langt over gjennomsnittelig månedslønn til de fleste spanjoler. Dette var for så vidt prisen de også prøvde å tvinge Maricarmen til å betale.
Maricarmen-saken har ført til ekstremt store protester i hele Spania – både ved å gå i protesttog, men også ved å slå opp telt. I Puerta del Sol i Madrid er det slått opp mer enn 1200 telt for å protestere mot eiendomslovene. Da vi gikk forbi teltlandsbyen i Malaga spøkte kompisen min med at hvis dette er et permanent livsvalg gjør det i hvert fall at leiemarkedet blir litt mindre trangt for han.
Bak kulissene har politikere prøvd å løse situasjonen, men de to forslagene som har vært i parlamentet har ikke fått gjennomslag. Størst grunn til dette er at Junts per Catalunya (katalansk separatisparti) bestemte seg å stemme imot i siste liten. På grunn av dette har Pedro Sanchez (statsministeren, fra et sosialistisk parti) kalt for ekstraordinært valg, hvor det ser ut til at høyresiden kommer til å vinne.
Splittelsen ligger ikke kun hos politikerne i saken, men også blant folket. På jobb, hvor vi snakker castellano, har jeg hørt de fleste uttrykke sympati for Maricarmen. Flere katalanske venner har derimot forklart meg at den eneste grunnen til at hun kunne ha denne leiekontrakten i så lang tid var på grunn av gamle francoistiske lover, og at dette preger hele leiemarkedet (også med tanke på okupas). Det er også tvil rundt hvorvidt historien hennes faktisk er representativ – med en pensjon på 1430 euro månedlig må hun ha tjent mer enn de fleste i befolkningen, men da hun fikk tilbud om å kjøpe leiligheten til 250 000 euro takket hun nei. Hvorfor hadde hun ikke råd til dette, og hva var det hun egentlig brukte pengene sine på ved slutten av måneden? Da jeg fortalte min søster dette lo hun, for det var det samme som hun hadde tenkt om vennene mine – som fortsatt bor hos foreldrene sine og som ikke har råd til å kjøpe leilighet, men som likevel spiser ute og drar ut 3-4 ganger i uka.
Det er ikke lett å vite hva som skjer videre med tanke på hverken valget eller hvordan leiemarkedet kan bli fikset. Det eneste som er sikkert er at Maricarmen kommer til å bli brukt av alle politiske partier under valget, enten om hun ville det eller ei.

