Laïcité – Frankrikes omstridte form for sekularisme
iEuropa i Frankrike
Frankrike er et stort og viktig land for den katolske kirken. Likevel, er det enda viktigere at kirken ikke skal ha en formell makt i offentligheten
Foto: Idunn Kalvik Takvam
Du kjenner gjerne til begrepet sekularisering, altså når religionens innflytelse mister, eller får en svakere posisjon i samfunnet? I tillegg har du kanskje også hørt at dette er, og har vært en viktig del av Frankrikes historie, kultur og politikk? Dette er helt riktig, men det er likevel ikke sikkert du faktisk er klar over hvor sterkt sekulariseringskonseptet faktisk står i Frankrike. Det handler om laïcité, et begrep som ligner på, men samtidig skiller seg fra det vi vanligvis kaller sekularisme.
Landets sekulære modell, laïcité, er dypt forankret i lovverk og politisk tenkning, og går helt tilbake til Loven om adskillelse mellom kirke og stat i 1905. Denne loven slo fast at staten ikke skulle favorisere noen religion, og at religion skulle være en privat og individuelt. Samtidig er ikke laïcité bare et spørsmål om å skille stat og kirke. Det er et aktivt prinsipp som handler om hvordan religion skal, og ikke skal komme til uttrykk i det offentlige rom.
For å forstå hvorfor, hjelper det å ta en titt på historien. Allerede under Napoleon Bonaparte ble forholdet mellom stat og kirke omorganisert gjennom Konkordatet i 1801. Staten tok kontroll over kirken, samtidig som religion fortsatt hadde en plass i samfunnet. Dette var ikke sekularisme i moderne forstand, men det etablerte en idé som skulle bli viktig senere i historien: at religion er noe staten kan og bør regulere. Da den endelige adskillelsen kom i 1905, var det derfor ikke bare et liberalt frihetsprosjekt, men også et politisk oppgjør med kirkens makt.
Dette skiller Frankrike fra mange andre europeiske land. I Norge og store deler av Europa har sekularisme først og fremst handlet om å sikre religionsfrihet: retten til å tro, og retten til å uttrykke tro. Staten skal være nøytral, men det offentlige rommet er likevel åpent for religiøst mangfold. I Frankrike er idealet annerledes. Her skal staten ikke bare være nøytral, den skal også beskytte det offentlige rommet mot religiøs påvirkning.
Det er nettopp dette som er kjernen i laïcité, altså at det ikke bare er frihet for religion, men også frihet fra religion i det offentlige rom. Religion skal i størst mulig grad holdes privat, slik at alle borgere kan møtes som like, uavhengig av tro.
Disse begrensningene blir særlig tydelige i skolen. Den franske skolen er ikke bare en utdanningsinstitusjon, men et sted der republikkens verdier formidles. Derfor er kravet til nøytralitet strengt. Med Forbudet mot religiøse symboler i franske skoler 2004 ble det forbudt for elever å bære synlige religiøse symboler i offentlige skoler. Tanken er at klasserommet skal være et nøytralt rom, der religion ikke skaper skiller mellom elever.
Foto: Idunn Kalvik Takvam
Dette står i kontrast til Norge og mange andre europeiske land, der elever fritt kan bære religiøse symboler. Her tolkes sekularisme som retten til å uttrykke sin tro, også i det offentlige rom. Forskjellen er altså ikke bare juridisk, men også ideologisk: der den norske modellen vektlegger mangfold, kan man si at den franske heller vektlegger enhet og likhet.
Denne forskjellen har blitt mer tydelig i takt med økt mangfold i det franske samfunnet. I dag retter debatten om laïcité i stor grad om islam. Selv om lovverket formelt sett er nøytralt, er det særlig muslimske praksiser som stadig treffes av lovens reguleringer. Forbudet mot ansiktsdekkende plagg 2010 er et tydelig eksempel på dette. Loven gjelder alle, men i praksis er det et mindretall av muslimske kvinner den påvirker.
Dette har ført til en pågående debatt: Er laïcité et prinsipp som sikrer likhet og fellesskap, eller et verktøy som begrenser enkelte gruppers frihet? Kritikere mener at staten går for langt i å regulere individets uttrykk, og at laïcité i praksis ikke er så nøytral som det har til hensikt å være. Tilhengere svarer at nettopp slike regler er nødvendige for å bevare et felles offentlig rom og hindre at samfunnet splittes langs religiøse linjer.
Uansett hvor man står i denne debatten, er det tydelig at laïcité er noe mer enn det vi vanligvis legger i begrepet sekularisme. Det er ikke bare et prinsipp om å skille stat og kirke, men en aktiv modell for hvordan samfunnet skal organiseres. For norske lesere kan dette fremstå uvant. Vi er vant til å tenke på sekularisme som noe som fører til mer frihet. I Frankrike innebærer det også å sette tydelige rammer, i et stadig mer flerkulturelt og mangfoldig samfunn. Kanskje er det nettopp derfor laïcité vekker så mye debatt i Frankrike. Den får stadig flere til å stille seg spørsmål om hvor grensen går mellom likhet og frihet.
