Det maltesiske paradokset

iEuropa i Malta:

I slutten av april dro jeg på familieferie til Malta. Et lite land med italiensk innflytelse, som samtidig minner om en sydenvariant av England. Min britiske far påstod flere ganger at han følte han var i en varmere versjon av sitt eget hjemland. "Bare med mer pasta og cannoli", sa han. Engelsk er for eksempel det offisielle språket, og de kjører på motsatt side av veien. De erkeikoniske røde telefonkioskene er overalt. Likevel er det et politisk paradoks som jeg bet meg aller mest merke i. Det er noe ved Malta som skurrer – på en måte som ikke slipper taket når du først har lagt merke til det. Landet er ikke så liberalt som det tilsynelatende later som.

Foto: Eira Cornelia Harvik-Wright

Malta er en liten øystat i Middelhavet, tettpakket av historie, katolske kirker og konservative tradisjoner. Likevel har landet på rekordtid blitt en av Europas tydeligste forkjempere for skeives rettigheter. Malta topper internasjonale rangeringer, med sterke juridiske vern, anerkjennelse av kjønnsidentitet og en politisk vilje som mange større land fortsatt famler etter. Jeg har møtt skjeive aktivister gjennom tidligere jobber i menneskerettighetsorganisasjoner, og flere hadde bosatt seg akkurat på denne lille øyen. Malta har ryktet på seg for å være trykt, fritt og imøtekommende for homofile. Så langt, flott!

Og så – midt i dette – finnes et av Europas strengeste abortlover. Det er kontrasten som er så vanskelig å forstå.

Jeg husker første gang jeg leste om det. Jeg satt på mitt daværende kontor i Brussel og jobbet med EØS-midlene. Det ga ikke helt mening. Hvordan kan et land være så progressivt på ett område som handler om kropp, identitet og autonomi – og samtidig være så restriktivt på et annet felt som handler om nettopp det samme? I mine øyne handler begge deler om retten til å bestemme over eget liv.

Malta har gått langt i å anerkjenne at kjønn ikke nødvendigvis er gitt ved fødselen, og at mennesker skal få elske hvem de vil uten statlig innblanding. I 2014 ble Malta det første europeiske landet som tok kjønnsidentitet inn i grunnloven som en beskyttet kategori. Det er et moderne og liberalt prinsipp som bryter tydelig med tradisjonelle religiøse normer.

Men når det gjelder abort, stopper utviklingen nesten helt opp.

I mange år var abort totalforbudt under alle omstendigheter. Først nylig har lovverket blitt justert, og da kun i tilfeller hvor kvinnens liv står i fare. Ikke helse. Ikke livssituasjon. Ikke valg. Bare ren overlevelse.

Google for eksempel Andrea Prudente, en amerikansk kvinne som i 2022 opplevde en spontanabort mens hun var på ferie på Malta. Selv om hun hadde alvorlige komplikasjoner og kraftige blødninger i 16. svangerskapsuke, nektet maltesiske leger å utføre abort fordi fosteret fortsatt hadde hjerteslag. Til slutt måtte hun flys til Spania for å få behandling. Samtidig vaiet Pride-flaggene i de maltesiske gatene. Personlig har jeg ikke hørt om et land med så fravikende liberale syn før.

Skeives rettigheter i Malta har i stor grad blitt drevet fram av politiske reformer og et ønske om å modernisere landets image, særlig innenfor EU. Det har vært en måte å vise at man er fremoverlent, inkluderende, på riktig side av historien. Abortspørsmålet derimot, treffer noe dypere. Den katolske kirkens innflytelse er ikke bare kulturell, men også emosjonell og identitetsbærende. Abort blir ikke bare sett som et politisk spørsmål, men som et moralsk og eksistensielt dilemma.

Og kanskje er det nettopp derfor forskjellen er så tydelig.

Likevel er det vanskelig å ikke bli sittende igjen med en følelse av at noe mangler. For hva betyr det egentlig å være et liberalt samfunn? Er det nok å anerkjenne identitet, hvis man ikke fullt ut anerkjenner kroppslig autonomi? Kan man være progressiv i møte med kjærlighet, men konservativ når det gjelder reproduksjon?

Det gjør også at vi må stille spørsmålet: Er liberalisme noe helhetlig – eller bare noe som vokser i fragmenter, der det får lov? Kanskje er det nettopp det Malta er et eksempel på.

Endring skjer ikke alltid jevnt. Den skjer stykkevis. Noen rettigheter kommer først, andre henger etter. Ikke fordi de er mindre viktige, men fordi motstanden er sterkere, historien tyngre, følelsene mer betente. Det gjør det ikke mindre frustrerende, men kanskje noe mer forståelig. Jeg håper Malta derimot blir enda mer liberalt fremover.

Fotos av Eira Cornelia Harvik-Wright