Frankrike og Marokko: et nytt kapittel?
iEuropa i Frankrike
Etter tre år med et nedkjølt bilateralt forhold mellom Frankrike og Marokko blir det gjort forsøk på å knytte bånd igjen…
Marokko er æresgjest på Paris’ bokfestival 2025. “Årets litterære begivenhet” ble arrangert 11. til 13. april i Grand Palais, et eklektisk bygg fra år 1900 og et av Paris’ mest prestigefylte arrangementssteder. Festivalen vokser, og i år var det mer enn 450 forlag og 1000 forfattere til stede på 11 scener med 300 planlagte seminar og møter.
Festivalen er et “must” for bokbransjen: det serveres champagne under den imponerende glasskuppelen der forfattere og forlagsrepresentanter mingler under åpningsseremonien. Forfatteren Salma El Moumni (f. 1999) beskriver festivalen som “en litterær sprudling” som også gir mindre kulturbedrifter og forlag god synlighet.
Den unge forfatteren vant en pris for sin første roman Adieu Tanger (2023). Hun er oppvokst i Tanger og flyttet til Frankrike for å ta høyere utdanning. Hun fikk deretter fransk statsborgerskap og har siden også studert i København. “Det ga meg også et innblikk i Europa,” sier hun.
Under festivalen var det viktig for Salma El Moumni å fortsette å promotere boken som kom ut for ett og et halvt år siden. Konkurransen om oppmerksomheten er hard og utgivelser mister fort relevans: “Det var en type fornyelse for meg fordi boken min ble først utgitt i Frankrike, på fransk, men jeg ble invitert hit av den marokkanske paviljongen. Det er en måte å krysse utgivelsene på, og kanskje boken min blir lest gjennom et annet prisme. Det viktigste for meg var å representere Marokko med denne romanen.”
Et mangfold av perspektiver komplementerer hverandre under begivenheten der flere generasjoner med marokkanske forfattere er representert. Driss Jaydane (f. 1967) er forfatter og filosof. I løpet av 20 år i offentligheten, har Jaydane vært lærer, redaktør, forfatter og fast gjest i radioprogrammer. Han har stiftet foreningen Association Marocains Pluriels. Han er en veletablert kulturpersonlighet, og under festivalen blir han oppsøkt av blant annet forskere og journalister fra den marokkanske diasporaen.
“Jeg synes at [den franske kulturministeren] Rachida Dati har gjort en flott jobb med å bringe oss tilbake hit. Grand Palais er et vakkert sted, og det er alltid behagelig å møtes her, å treffe forfattere man liker og ser opp til”. Ifølge Jaydane gjør det franske og det marokkanske kulturdepartementet en flott innsats, og i fellesskap har de lykkes med en velregissert festival. Jeg har opplevd veldig mye fint [som feks.] å bli kjent med den nye generasjonen,” sier forfatteren.
Salma El Moumni er også begeistret for det fransk-marokkanske partnerskapet: “Det var også fint med Marokko som æresgjest for å vise det som skjer andre steder. Det er interessant å gjøre dette fordi det er forlag i Marokko som er franskspråklige. Det er et tegn på anerkjennelse [fra franske myndigheter] for det som blir gjort.”
Frankofoni og identitet er et gjennomgående tema i årets festival som er programmert med omhu. “[Festivalen] er en måte å anerkjenne Marokko på som en kulturell aktør som bidrar til berikelse av det franske språket,” påpeker El Moumni. Hun tar avstand fra uttrykket frankofoni fordi det for henne skaper en avstand mellom produksjonen på det franske fastlandet, også kalt sekskanten, og resten av den fransktalende verdenen. “Jeg velger heller å se på fransk litteratur som en sammenheng med alle regioner kombinert.” sier El Moumni, og fortsetter med en personlig betraktning: “Festivalen bekrefter et veivalg jeg har tatt: å skrive på et språk som er mitt, men ikke helt, i et land som er mitt, men ikke helt. Det er slike ting som gjør at det er viktig for meg å kunne eksistere i et skjæringspunkt mellom fransk og marokkansk kultur.”
Salma El Moumni forteller om økt litterær produksjon av fransk-marokkanske forfattere og fransktalende marokkanske forfattere. “Det er noe som blir vanligere, ikke bare i litteratur, men også i andre sjangere. Det er en virkelighet som må analyseres og i hvert fall aksepteres. I en politisk kontekst hvor mangfoldet er en mer skjør virkelighet, er det viktig å konsolidere og sørge for at disse stemmene eksisterer i det franske kulturelle landskapet,” sier hun. El Moumni viser til flere marokkanske forlag som publiserer på fransk: La Croisée des Chemins og det sosialt engasjerte Kulte.
Driss Jaydane påpeker på den annen side at “når man skriver på fransk i Marokko, risikerer man å ikke bli lest i like stor grad. Man kan også av og til bli beskyldt for å spille et dobbeltspill.” Han beskriver en form for sameksistens mellom politiske beslutningstakere og kulturverdenen: “Fra et kulturpolitisk perspektiv, de som har ansvar for politikken, gjør sin jobb, og vi som har ansvar for kulturen, vi gjør så godt vi kan. Vi prøver å sørge for at det ikke blir for store avstander,” forklarer Jaydane.
Festivalen er en anledning til å understreke historiske bånd mellom Frankrike og Marokko. Jaydane illustrer dette forholdet med entusiasme og viser til at det var diplomatiske forbindelser mellom Ismail Ibn Sharif av Marokko og Ludvig XIV på 1600-tallet. Senere i 1912 frem til 1956 var Marokko fransk protektorat.
Denne felles historien forklarer hvorfor det for mange er emosjonelt tungt å bære når det oppstår politiske friksjoner mellom de to landene: “Det er mange grunner til å være stolt når man har en marokkansk far og en fransk mor, og man kan bli litt trist når disse to store nasjonene […] er uenige. Det er sant at det følelsesmessig kan være litt komplisert.”
Konvergens av samfunnsverdier kan bidra til et mer fruktbart og bærekraftig samarbeid: for Salma El Moumni er et moderne marokkansk samfunn avhengig av “innovative stemmer som tar mer plass.” Hun nevner feministiske forfattere som Zainab Fasiki, en tegneserieillustratør som utga sin første bok, Hshouma, i 2019 på forlaget Florent Massot, og som hun synes er virkelig god.
Driss Jaydane utrykker også sterk støtte til marokkanske myndigheters reformvilje for kvinners rettigheter og hyller den marokkanske kongen: “I Marokko gikk startskuddet da Mohammed VI ble konge. Mohammed VI er en feminist, på sin måte, men han er det.” Jaydane beskriver HKH Mohammed VI som den reformerende kraften bak mange av Marokkos samfunnsendringer; bla. den omstillingen som har gitt kvinner mer plass i samfunnslivet gjennom Mudawana-lovene. Jaydane støtter kvinners rett til abort, og sier man fortsatt må kjempe for likelønn og politisk deltakelse.
Som etablert kulturpersonlighet understøtter Driss Jaydane prioriterte strategiske budskap om stabilitet og økonomisk utvikling inkludert offisielle marokkanske posisjoner for områder hvor Sahrawi-folket ble drevet ut for 50 år siden.
Bakgrunnen for konflikten kan spores tilbake til FNs sikkerhetsråd sin beslutning i 1966 om en prosess for avkolonialisering for Vest-Sahara – et landområde mot Atlanterhavet, hvor det slås fast at Sahrawi-folket har rett til selvbestemmelse iht FN-pakten, men som Marokko hevder er marokkansk.
Jaydane beskriver en nærmest teleologisk tilknytning til sjøen: “Det som er åpenbart er at når man er vendt mot et hav og en sjø [Middelhavet], historisk og psykologisk gir det et syn av en selv som ikke er det samme som om man lever inne på kontinentet, med all respekt for kontinentet. Men det er en skjebne.” Jaydane forteller om Marokkos rike maritime historie som opprinnelse til migrasjon og til idéutveksling. Og fornyet interesse for Marokkos maritime historie henger ifølge en europeisk diplomat med god innsikt i franske og marokkanske forhold, sammen med økonomiske ambisjoner for Atlanterhavet og krav om kontroll over havområdene utenfor kysten av Vest-Sahara. Hans sikkerhetspolitiske analyse er at Marokko ønsker å sikre kontroll og suverenitet over et større område på den vestafrikanske kysten mot Atlanterhavet enn det som er den internasjonalt anerkjente grensen.
Jaydane på sin side er ikke interessert i dialog: “Vi diskuterer ikke med de som sier at Sahara ikke er marokkansk. De historiske, legitime, juridiske sidene av hendelsene er gjort rede for på en utmerket måte,» hevder han, og fortsetter: “Hvis dere mener noe annet, er det ikke i god tro og dere har andre interesser. En dag vil dere ta til fornuft, slik Spania gjorde, slik Frankrike har gjort og som USA gjorde. Vi lever i dag med et momentum.” Han mener at Marokkos referanseramme har endret seg, og at landet er i endring. Han beklager seg over at mange i Frankrike ikke har fått med seg dette.
“Det er derfor samtidens litteratur og kunst sin rolle å gi en realistisk tolkning av hvordan ting er, og ikke bare en allmenn oppfatning av et land med patriarkalske og arkaiske strukturer. […] Vi er i en omsetningsfase. Disse endringene må man gripe og forstå.”
Kulturdiplomati har til hensikt å overbevise, og å unngå konflikter ved å understreke likheter, men også fremstå som brobygging mellom ulike samfunn. Dette virkemiddelet bidrar til arbeid for varig fred og relasjonsbygging, samtidig som man effektivt fremmer ulike interesser. Med Quebec som æresgjest i fjor og Marokko i sentrum dette året, forsterker bokfestivalen bånd til viktige partnere for Frankrike, særlig gjennom felles språk. Marokko er en pålitelig partner for Frankrike: det tidligere franske protektoratet har som mål å bli en regional makt på alt fra kultur, som regional litterær hub, til sikkerhet. Brede partnerskap befestes fra det kulturelle feltet, via økonomiske samarbeid til et sikkerhetspolitisk interessefellesskap. Det er et eksempel på at gjensidig avhengighet og likeverd i relasjoner kan bygges også med kulturdiplomatiske broer over Middelhavet.
