EUs skjøre balanse: Vekst, sikkerhet og grønn omstilling
iEuropa i Belgia
«EU kan dø, vi er på kanten av et veldig viktig øyeblikk». Dette sa Frankrikes president Emmanuel Macron i tidlig oktober. Europa har falt langt bak USA og Kina. Dette er dette noe dramatiske bakteppet som har preget samtaler i Brussel de siste månedne. Macron sa videre at EU har to eller tre år på å styre unna total USA-Kina dominanse. Det er Europas konkurransekraft som diskuteres i gangene her i EU i høst. Hvorfor det?
Det er italiensk rapporthøst her i Brussel, som kanskje er noe vanskelig å få med seg dersom du ikke er en av oss som leser Politico sin Brussels Playbook til, mens du stirrer ut på Europakommisjonens gråbelagte hovedkvarter hver morgen.
9. september i år la tidligere italiensk statsminister og tidligere leder for den europeiske sentralbanken, Mario Draghi frem utredningen «The future of European competetiveness». Dette gjorde Draghi på bestilling fra presidenten av Europakommisjonen Ursula von der Leyen for litt over et år siden. Konteksten var at Europa står ovenfor med svakere vekst enn spesielt USA og Kina de siste femten årene. Draghi maler et relativt dystert bilde av europeisk konkurransekraft og rapporten tar utgangspunkt i at EU må gjennomføre en rekke konkrete tiltak for å styrke veksten i Europa og øke produktiviteten.
I rapporten kommer en rekke forslag frem. Blant forslagene legger Draghi vekt på tre ting:
Øke innovasjon
Senke energiprisene
Redusere avhengigheten av leveranser fra tredjeland
Draghis anbefalinger og analyser har stor likhet med rapporten «Much More Than A Market», utarbeidet av en annen tidligere italiensk statsminister, Enrico Letta, før sommeren. Begge rapportene legger vekt på at EU bør styrke samarbeidet innen nøkkelområder som energi og telekommunikasjon. Et av Draghis hovedpoeng er Europas mangel på investeringer. Draghi presenterer investeringsbehov på rundt 800 milliarder euro, tilsvarende nesten fem prosent av EUs totale BNP. Ikke overraskende har dette fått stor oppmerksomhet i EU-kretser; slike tall, sammen med dystre spådommer og økende proteksjonisme, gir stoff til nyhetsbildet. Men vil EU følge Draghis råd?
Veeeel, ikke alle. Forslaget om å øke EUs samlede investeringer med 800 milliarder euro ble i Tyskland raskt tolket som en utvidelse av EUs budsjett, og innen tre timer etter rapportens lansering avviste Tysklands daværende finansminister Christian Lindner dette tvert: «Germany will not agree». Prøv igjen i neste regjering.
Både Draghi og Lettas rapporter vil trolig fortsette å påvirke EU-debatten i lang tid framover. Mange av temaene de tar opp har imidlertid vært velkjente lenge. Et gjennomgående tema er proteksjonisme, samt behovet for strategisk uavhengighet i kritiske industrier. Dette har stått sentralt etter både Covid-19-pandemien og krigen i Ukraina, som har synliggjort Europas sårbarhet. EUs avgjørelse i starten av oktober om å innføre en straffetoll på elektriske kjøretøy fra Kina illustrerer hvordan EU nå i større grad søker å beskytte egen industri. Draghi trekker i sin rapport også fram behovet for selektive næringslivstiltak og en mer beskyttende politikk.
I EUs fremtid ligger et paradoks som til og med en statsviter kan se: På den ene siden ønsker EU økt konkurransekraft og grønn omstilling, mens det på den andre siden finnes et sterkt behov for proteksjonistiske tiltak. Draghi forklarer dette dilemmaet med henvisning til global uro, som det spesielt etter siste ukes hendelser er vanskelig å ignorere. Likevel er hans foreslåtte balansegang mellom sikkerhet og vekst ekstremt skjør, og krever nøye avveining. Draghis intensjon er ikke å svekke EUs grønne mål. Tvert imot ligner hans forslag på Biden-administrasjonens «Inflation Reduction Act», et initiativ som subsidierer grønn industri i USA. Mange, inkludert meg selv, stiller likevel spørsmål ved om en slik modell er egnet for Europa.
Det er viktig å forstå at økt økonomisk proteksjonisme har en høy kostnad for velferden. Samtidig er grønn investering avhengig av samarbeid og politisk vilje. Europa står overfor en hårfin balansegang der sikkerhet ofte settes først – men bør den komme på bekostning av vekst og den grønne omstillingen? Mange beslutningstakere, ikke bare i Europa, arbeider kontinuerlig for å finne den riktige balansen. Derfor er det avgjørende med en opplyst debatt som gir rom for refleksjon rundt flere perspektiver.
Dette er noe teknisk, som mye av EU-politikk, men som mye av EU-politikk har også dette stor betydning for Norge. Norge er ikke en del av EUs handelspolitikk, men likevel er Norge, som en liten, åpen økonomi er spesielt utsatt ved økt proteksjonisme. Dette er en global trend, men dersom omfanget av dette skulle øke og dynamikken skulle styrkes vil dette kunne ha store konsekvenser. Antagelig er dette en av grunnene til at Norge ikke har ønsket å påføre Kina liknende tollbarrierer, og at statsminister Jonas Gahr Støre nylig tok med seg en næringslivsdelegasjon på statsbesøk til Xi Jinping i Kina.
