Storstreik i Storbritannia

Arbeidere innen helsefag, jernbane og offentlig transport, lærere og lageransatte hos storselskapet Amazon, er blant gruppene som de siste månedene har streiket for økte lønninger og ordnede arbeidsforhold i Storbritannia.

iEuropa i Storbritannia:

Nylig var jeg i Cambridge for kombinasjonen ferie, fest og forelesning i skjønn forening. I møte med de pågående streikene ble jeg lettere sjokkert over den britiske arbeiderstandens status og rettigheter, eller mangelen på sådan. Hva har skjedd med arbeideren de siste femti årene og hvordan utgjør Margaret Thatcher en sentral rolle i denne utviklingen?

En svekket arbeiderklasse

I motsetning til i Frankrike hvor det streikes mot økt pensjonsalder, streiker britene på det jevne plan for å komme seg på bena igjen etter år med økte lønnsgap. Inntektene holder ikke stand med inflasjonshoppene og de økte levekostnadene. Mens driftsarbeidere ved Londons undergrunn streiker mot statlige kutt i transportbudsjettet, fikk britiske postbud nylig gjennomslag for en 10 prosent lønnsøkning.

“Det finnes imidlertid et før og etter når det gjelder status og rettigheter for arbeideren, et skille som best markeres med Margaret Thatcher.”

Mange av de pågående streikene foregår innen private sektorer. Undergrunnen i London er eksempelvis verdens eneste metro uten fast statsstøtte. Likevel er streikene i aller høyeste grad en offentlig sak. Ikke bare fordi det angår skattebetalere med samfunnsviktig arbeid, men fordi deres rettigheter reguleres av offentlig lov.

Den britiske arbeiderklassen har i årtier blitt kraftig underminert. Kriminaliseringen av streikeretten og undertrykkelsen av fagforeninger er hjemlet i nasjonal lov. Svekkelsen har en direkte sammenheng med hvordan bildet på den tradisjonelle arbeideren har endret seg. Fra å bli ansett som en respektert landsbygger, fremstilles dagens arbeider i stedet som en slapp og innvandrerfiendtlig drukkenbolt, grovt sagt.

Det finnes imidlertid et før og etter når det gjelder status og rettigheter for arbeideren, et skille som best markeres med Margaret Thatcher.

Margaret Thatcher inntar scenen

Oljekrisen i 1973 førte til en svekket nasjonaløkonomi, økt arbeidsledighet og trangere levekår for britene. Krisen sammenfalt med landets innmelding i EF (forløperen til EU) samme år, samt industrisamfunnets sakte forfall. Som en respons brøt det i senvinteren 1978 ut streiker over det ganske lønn med krav om økte inntekter. Opphopingen av boss i gatene og en lammet helsesektor preget «The Winter of Discontent».

Selv om deler av streikene var suksessfulle, fikk de streikende folket mot seg. Streik ble ansett som en demonisk og uetisk handling. Overgangen fra kollektivistisk- til mer individualistisk tankegang gjenspeiles politisk med valget av Thatcher i mai samme år og Labour-partiet (ekvivalensen til vårt eget Arbeiderparti) sin avgang.

Thatchers medisin var grunnet i nyliberalistisk tankegang. Med mål om å fristille markedet injiserte Thatcher tiltak som omorganiserte den offentlige sektoren og åpnet for færre statlige reguleringer til fordel for privatisering. Markedets konkurranseevne avhang av økt fleksibilitet i arbeidssektoren. Som et resultat la statsministeren ned en hard kamp om aktivt å bekjempe fagforeninger og deres ledere, som hun anså å være føydale baroner.

Tilbakeføring av makten

I løpet av sine elleve år med makten innførte Thatcher en rekke tiltak for å begrense fagforeningenes innflytelse. I 1982 begrenset hun streikeretten med The Employement Act. Noen år senere, i 1984, lovfestet Thatcher at majoriteten av de fagorganiserte måtte stemme «ja» for at en streik kunne gjennomføres. På tross av at loven ble solgt inn som et forsøk på å demokratisere fagforeningene, forhindret det i realiteten effektiv styring.

Anti-fagforeningslovene og markedskapitalismen bidro til å omstrukturere rammeverket for tradisjonelle arbeidere. På det viset gikk Thatcher tilbake på en hundreårslang arbeiderkamp.

Siden innføringen av «Trade Union Act» i 1871 hadde arbeiderrett vært et spørsmål om nasjonal folkerett. Loven legaliserte fagforeninger og åpnet for en maktforflytning fra fabrikkeierne til arbeiderne. Fagforeningene var på sitt sterkeste på 1970-tallet, med store medlemsmasser og effektive diskusjoner mellom foreningene og staten.

I 1979 målte fagforeningene en samlet medlemsbase på 13.5 millioner. Like etter startet en markant nedgang, og antallet organiserte har siden ligget stabilt på 6 millioner.

Thatcherismens spor

«Thatcherismen» lyktes med en gradvis nedbryting av klassesolidaritet. Vedtektene har ikke blitt tilbakeført av senere regjeringer. I 2022 tillot det britiske parlamentet ansettelsen av midlertidige arbeidere i selskaper hvor de faste ansatte var i streik. Selv om lovtillegget vil ha begrenset reell effekt innen fagspesifikke sektorer, slår det jamt over beina under streik som et politisk virkemiddel for fagorganiserte.

“Midlertidig arbeid forhindrer etableringen av ordnede arbeidsforhold.”

Siden finanskrisen i 2008 kan man i tillegg spore en vekst i «prekariatet» (mennesker i prekære og uforutsigbare livssituasjoner), en ny arbeiderklasse uten forutsigbarhet og stabilitet. Midlertidig arbeid forhindrer etableringen av ordnede arbeidsforhold. Utviklingen er et direkte resultat av markedskonkurransen.

Selv om dagens streikende ikke nødvendigvis representerer prekariatet, vitner utviklingen om hvordan arbeidere har mistet politisk beskyttelse. Dessuten er midlertidige arbeidskontrakter et økende problem på andre arbeidsplasser, blant annet i utdanningssektoren.

Thatcher lyktes i å gjøre arbeidssektoren mer fleksibel, et økonomisk gode for store selskaper, med det resultat av arbeiderstandens rettigheter har blitt kraftig svekket. Imidlertid har pandemien ført til et oppsving i statusen til britiske arbeidere. Rengjørere, butikkmedarbeidere, og ansatte innen offentlig transport og i helsesektoren, ble ansett som hverdagshelter i et nedstengt Storbritannia.

Med dette i mente er det håp om at streikende vil vinne frem og på ny heve både statusen, rettighetene og lønningene i Storbritannia.

Foto: Alisdare Hickson, (‘Tory help with cost of living !’), via Flickr.