Portugals alternative ruspolitikk

Portugal avkriminaliserte besittelse og bruk av narkotiske stoffer rundt årtusenskiftet. Hvilken effekt har det hatt, og hva kan andre myndigheter lære?

iEuropa i Porto:

Både i Europa og Amerika har det skjedd betydelige endringer i ruspolitikken de siste tiårene. Tyskland er for eksempel i prosessen av å legalisere cannabis, og i USA har over tretti delstater enten legalisert eller avkriminalisert stoffet. Portugal kom de fleste av disse landene i forkjøpet: det er nå drøyt 20 år siden landet, som et av de første i verden, implementerte en mer liberal strategi i ruspolitikken.

Reformen var motivert av et håp om å redusere samfunnsproblemer knyttet til rusbruk. Hovedargumentet bak avkriminaliseringen var folkehelse, spesielt i møte med 90-tallets økning i heroinbruk og en HIV-epidemi som i stor grad smittet gjennom deling av sprøyter. Rusmisbruk hadde gått fra å være nesten ikke-eksisterende under det autoritære Estado Novo-regimet, til å bli en betydelig utfordring for Portugal på få år etter nellikrevolusjonen i 1974, som for øvrig feires senere denne måneden.

På slutten av 90-tallet var Portugal det landet med høyest andel HIV-tilfeller per sprøytemisbruker i EU, og Lisboa var kjent som “heroinhovedstaden” av Europa.

“Å bli tatt med ulovlige rusmidler har fremdeles konsekvenser, men der all besittelse før ga fengselsstraff, vil en som i dag blir tatt med brukerdoser for under ti dagers bruk istedenfor stilles for et panel som vurderer den enkelte situasjonens alvorlighetsgrad.”

Strenge straffer for bruk og salg, i tråd med den katolske tradisjonens nulltoleranse for narkotika, så ikke ut til å løse problemet. For å få bukt med en situasjon som var kommet ut av kontroll, tok mange liv og som både helsesystemet og rettsvesenet sleit med å takle, begynte landet å undersøke alternative måter å tilnærmes problemet.

Valget falt altså på avkriminalisering. Merk at avkriminalisering ikke er det samme som legalisering, som er trenden for eksempel i USA. Import, produksjon, salg og bruk av rusmidler er fortsatt ulovlig med avkriminalisering, men innebærer at brukeren ikke straffes. Dermed har en i praksis fått et skille mellom bruker og selger.

Å bli tatt med ulovlige rusmidler har fremdeles konsekvenser, men der all besittelse før ga fengselsstraff, vil en som i dag blir tatt med brukerdoser for under ti dagers bruk istedenfor stilles for et panel som vurderer den enkelte situasjonens alvorlighetsgrad. På bakgrunn av blant annet personens rulleblad og forhold til rus, vil denne juryen konkludere med en passende “straff”. For mange er det ingen straff, annet enn bryet med å møte opp til høringene; andre kan bli bøtelagt, få samfunnstjeneste eller miste retten til trygdepenger.

Målet er å avdekke stoffmisbruk, og deretter å tilby personer med et skadelig forhold til rus passende tiltak. Dette er prosedyren uansett om en blir tatt med “harde” eller “myke” stoffer.

Portugisisk apotek. Her kan man levere brukte sprøyter og få utdelt nytt, rent utstyr. 

Foto: Lina A. Grøtting

Hovedforskjellen er dermed i lovens tilnærming til brukeren. Den avhengige anses som en pasient heller enn en kriminell, og loven tillater tryggere rammer for rusmisbrukere: på apoteket kan man levere inn brukt utstyr og hente rene sprøyter. I Porto og Lisboa er det også opprettet brukerrom som tilrettelegger for tryggere, assistert inntak.

Helsetjenester og behandling er dessuten gratis for rusmisbrukere, og landet tilbyr programmer som skal hjelpe misbrukere tilbake i samfunnet etter endt behandling. Det er tegn til at også samfunnets syn på rusmisbrukere har begynt å endre seg i Portugal. Der drogados (rusmisbrukere) før ble regnet nærmest som undermennesker, trolig et syn med religiøse røtter, anses rusmisbrukere nå i større grad som personer med ruslidelse. Diskursen i rusdebatten har derfor blitt mer preget av spørsmål om folkehelse og ikke bare moral.

“Rehabiliteringstiltak er derimot kostbare – men det er også den sosioøkonomiske belastningen av et utbredt rusavhengighetsproblem.”

Så hva har skjedd i løpet av disse to tiårene siden lovendringen ble vedtatt og implementert? Enkelte tall tyder på at det nye rusregimet har vært en suksess, først og fremst med tanke på hovedmålet om å få bukt med 90-tallets HIV-epidemi. Selv om Portugal fortsatt er et av landene med høyest HIV-rater i Europa, har det siden 2000 vært en kraftig nedadgående trend i antall nye tilfeller forårsaket av sprøytemisbruk. Videre deltar flere i tilbudene for behandling for rusmisbruk.

Effekten av lovendringen skyldes ikke nødvendigvis avkriminalisering i seg selv, men de preventive og rehabiliterende tiltakene som har blitt iverksatt for å adressere rusmisbruk. Rehabiliteringstiltak er derimot kostbare – men det er også den sosioøkonomiske belastningen av et utbredt rusavhengighetsproblem.

For å vurdere om de ressurskrevende tiltakene kan rettferdiggjøres i et statsbudsjett som skal fordele begrensede midler på konkurrerende formål, bør disse to samfunnskostnadene veies opp mot hverandre. Det kan tyde på at investeringene i rusomsorgen har vært verdt det: etter de første ti årene, ble de sosiale kostnadene av rusmisbruk i Portugal estimert til å være redusert med 18 prosent.

Dessuten, når rusforbrytelser straffeforfølges i mindre grad, reduseres kostnader i forbindelse med håndheving, og det frigjøres ressurser i rettsvesenet til andre saker. Det nye systemet kan derfor ses på som en alternativ måte å allokere ressurser og konsentrere pengebruken på de som har falt utenfor samfunnet og som trenger det mest, istedenfor å fylle opp fengslene med alle rusforbrytere.

Dette betyr selvfølgelig ikke at rusmisbruk ikke er en samfunnsutfordring for Portugal i dag, men ved å ta rusmiljøet ut av skyggene, har det portugisiske samfunnet skapt tryggere rammer for rusmisbrukere med håp om at dette skal redusere dødelige utfall. Samtidig argumenteres det for at reformen gjør det lettere for samfunnet å fange opp misbruk og tilby en vei ut av misbruket gjennom rehabilitering og behandling.

På andre parametere virker det ikke som om avkriminaliseringen har hatt særlig effekt. Selv om rusrelaterte dødsfall generelt sett har falt, har overdoseraten holdt seg relativt stabil. I 2021 nådde den dessuten sitt høyeste nivå på tolv år – dog på et nivå under EU-gjennomsnittet.

Landet har også opplevd en økning i rusbruk, ifølge kartleggende undersøkelser. Dette er en økning som ligner den oppadgående trenden i resten av Europa: spesielt bruk av cannabis, kokain og ecstasy har økt.

Det kan være et resultat av at lavere straffemessige konsekvenser gjør flere villige til å eksperimentere med rus eller opprettholde et regelmessig bruk. Noen studier indikerer likevel at ordningen ikke direkte har stimulert til bruk og at økningen derfor må skyldes andre forhold, men nettopp siden det er mange faktorer som spiller inn, kan det være utfordrende å isolere og estimere effekten av lovendringen. Dette er både med tanke på den økende trenden generelt sett i Europa, men også siden avkriminaliseringen trolig har endret utfallet av kartleggende undersøkelser.

“Selv om de fleste kan være enige om at det er ønskelig å bo i et samfunn uten rusavhengighet, er det imidlertid stor uenighet rundt hva den beste tilnærmingen er.”

I perioden før 2000, da all besittelse av narkotika ble slått hardt ned på, var sannsynligheten for falsk selvrapportering trolig større. Siden stigmatiseringen av rus nå er blitt redusert og respondenter kan svare ærligere på spørsmål om rusbruk uten frykt for straffeforfølgelse, kan de nyeste tallene, til en viss grad, reflektere at tidligere undersøkelser har hatt betydelige mørketall. Dermed er det vanskelig å konkludere om avkriminaliseringen kan ha hatt en akselererende eller dempende effekt på veksten i narkotikakonsum.

Også tilbudssiden av markedet har blitt påvirket av reformen. En effekt er at gateverdien på stoffer har falt. Dette reduserer trolig gevinsten av og dermed insentivet til å drive narkotikavirksomhet. Imidlertid kan man spekulere i om denne effekten blir motvirket av det faktum at også salg av rusmidler straffes i mindre grad i dag sammenlignet med tidligere: dommene er mildere og flere saker henlegges.

Å navigere det kontroversielle rusproblemet er likevel ingen enkel sak i noen samfunn, og Portugals alternative krig mot narkotika er intet unntak. Systemet har blitt møtt med motstand både internt og eksternt. Selv om de fleste kan være enige om at det er ønskelig å bo i et samfunn uten rusavhengighet, er det imidlertid stor uenighet rundt hva den beste tilnærmingen er. Det religiøse og moralske argumentet står sterkt for mange portugisere.

En annen innvending, typisk fra høyresiden, relaterer til finansieringen av rehabiliteringstiltakene som krever betydelige investeringer og ressurser. Det er midler som mange helst skulle se gå til andre formål – og midler som landet i perioder med økonomisk krise ikke har hatt. Dessuten har Portugal opplevd hardt press og trusler om sanksjoner fra FN.

“En ser at flere land, deriblant Norge, nå eksperimenterer med en mer imøtekommende tilnærming for å utvide velferdssystemet til å inkludere rusmisbrukere – med nettopp folkehelse som hovedmotivasjon.”

Men rusreformen har bestått, både gjennom regjeringsskifter, finanskrise og internasjonalt press, noe som sannsynligvis kan tilskrives dens rolle i bekjempelsen av HIV-epidemien.

Mange land er i prosessen for å vurdere og revurdere sin tilnærming til rusrelaterte utfordringer, og hjemme i Norge er rusdebatten like relevant som alltid. Da kan det være relevant å ta Portugals eksempel i betraktning og se hvilke lærdommer det kan være å hente der. En ser at flere land, deriblant Norge, nå eksperimenterer med en mer imøtekommende tilnærming for å utvide velferdssystemet til å inkludere rusmisbrukere – med nettopp folkehelse som hovedmotivasjon.

Selvfølgelig er ingen land like, og tiltakene som velges må tilpasses hvert enkelt lands situasjon.

Resultatene i Portugal kan likevel tyde på at en tilnærming til de underliggende årsakene til avhengighet, framfor en avskrekkingsmetode basert på straff, kan være et alternativ med noen positive folkehelseeffekter.

Foto: Lina Andrine Grøtting