Flamenco - Spanias kulturelle hjerte

iEuropa i Spania:

Flamenco har blitt beskrevet som Spanias mest lidenskapelige og uttrykksfulle kunstform. Den har fengslet hjerter over hele verden med sine intense rytmer, følelsesladde melodier og stemningsfulle dans. Med røtter i den andalusiske regionen i Spania har flamencoen satt et uutslettelig preg på den spanske kulturen, formet identiteten og påvirket kunst, musikk og dans i generasjoner. Granada, som ligger i regionen Andalucía i Sør-Spania, har spilt en sentral rolle i utviklingen av flamenco, blant annet på grunn av sin unike kulturelle blanding og historiske kontekst.

“Flamencoens opprinnelse er innhyllet i en rik spansk historie, noe som gjør den til en kulturell mosaikk som gjenspeiler den iberiske halvøyas mangfoldige påvirkninger.”

Andrea Fredriksen

Historisk opprinnelse

Flamencoens opprinnelse er innhyllet i en rik spansk historie, noe som gjør den til en kulturell mosaikk som gjenspeiler den iberiske halvøyas mangfoldige påvirkninger. Flamencoens nøyaktige opprinnelse er omdiskutert blant forskere, men det er en bred enighet om at Flamenco oppsto i den sørlige regionen Andalucía på slutten av 1700-tallet.

På 1700- tallet ble romfolket i Granada, og i andre deler av Spania, diskriminert. Under det som kalles «Gitanoforfølgelsen» på 1800-tallet ble romfolket i Spania utsatt for en rekke restriksjoner og diskriminering ved blant annet lover og forordninger som begrenset bevegelsesfriheten deres, førte til sosial utestenging, og begrenset tilgangen deres på utdanning og jobb. Det ble dessuten vanskelig for dem å kjøpe og leie leiligheter på lik linje med andre samfunnsgrupper i Spania. Dette er noen av grunnene til at mange romfamilier levde under svært enkle boligforhold som grotter og enkle hus i Sacromonte, et område i utkanten av Granada. Der bor fremdeles flere romfolk, og andre folkegrupper. 

Hva er flamenco?

Før vi går inn på hvordan marginaliseringen av romfolket i Granada har påvirket flamenco er det viktig å forstå hva flamenco er.  Flamenco er en dypt emosjonell og innlevende kunstform som består av tre hovedelementer: cante (sang), baile (dans) og toque (gitarspill). Hver komponent er flettet inn i hverandre og skaper en helhetlig opplevelse.

Flamencoens hjerte ligger i tekstene og de vokale uttrykkene. Sangerne, kjent som "cantaores" eller "cantaoras", bruker stemmen til å formidle et bredt spekter av følelser, fra dyp sorg til uhemmet glede. Disse tekstene utforsker ofte temaer som kjærlighet, lengsel og fortvilelse.

Flamencoens danseelement er et fascinerende skue som krever både teknisk dyktighet og emosjonell dybde. Danserne, eller "bailaores" og "bailaoras", bruker fotarbeid, håndbevegelser og intense ansiktsuttrykk for å kommunisere sine følelser. Dansen kjennetegnes av brennende lidenskap og emosjonell historiefortelling.

Gitaren er ryggraden i flamencomusikken og danner det rytmiske og harmoniske rammeverket for sangen og dansen. Gitarister, kjent som "guitarra"-spillere, bruker intrikate fingerspillteknikker og komplekse akkordprogresjoner for å utfylle sangerens og danserens opptreden.

XXXX

Flamenco i dag

Romfolket spilte en viktig rolle i utviklingen og bevaringen av flamencoens særegne stil, og tilførte den sine egne unike erfaringer, følelser og musikalske tradisjoner.  

Da jeg fikk oppleve flamenco show i en grotte i Sacromonte under mitt utvekslingsopphold, ble romfolkets tragiske historie gjenspeilet i flamencoens uttrykksform. Den emosjonelle sangen, de gripende tekstene og de intense uttrykkene i flamencoen kan spores tilbake til romfolkets arv, der musikk og dans var en måte å takle livets vanskeligheter og formidle følelser på. Flamencoen ble altså et middel for romfolket til å uttrykke sine kamper, sin motstandsdyktighet og de dype følelsene som kom fra deres marginaliserte tilværelse.

Å se et slik show i en grotte, som tidligere hadde vært et hjem, var en intens og spennende opplevelse. Artistene vrengte ut sjelen på scenen og formidlet følelser som sorg og fortvilelse, men også stolthet, slik at de bevegde noe i publikum. Dette er noe jeg anbefaler alle som reiser til Granada å oppleve.

I Granada trenger man ikke dra til en av grottene for å få med seg flamenco. Mens norske gater primært tjener som transportruter fra ett sted til et annet, er gatene i Granada levende og pulserende sentre for sosiale interaksjoner.

Granadas innbyggere bruker ofte gatene til å nyte utelivet, med kafébord som strekker seg ut på fortauene, gatekunstnere som utfører flamencoshow, og et generelt livlig samfunn. Dersom du oppholder deg i Granada eller Sevilla, som er en annen by i Andalucía, er det derfor uunngåelig å få med seg en flamenco show på gata eller på en tapasbar i sentrum. Da er det gjerne andre følelser som kommer til utrykk i kunsten, som feiring, kjærlighet og stolthet.

Flamencoens innvirkning på spansk kultur er dyp og varig, og strekker seg langt utover scenekanten. Selv om store deler av flamencoens utvikling stammer fra at spanjolene marginaliserte romfolket i Spania, har den har blitt et symbol på Spanias kulturelle identitet og representerer landets historie, lidenskap og motstandskraft. Den representerer dessuten landets mangfoldige arv og komplekse historie og forener mennesker fra ulike regioner og med ulik bakgrunn.