Europas kampmodus – og Norges stillhet
iEuropa i Norge og Strasbourg
Valget i Norge er over. I den brede strømmen av saker som opptok velgerne, var EU nesten fraværende. Det ble riktignok markert av partier med tydelige standpunkt – Venstre som ønsker norsk medlemskap, og Senterpartiet som er motstander – men utover det var EU lite synlig.
Foto: Magnus Gulbrandsen
Til overraskelse for noen her hjemme i Norge, så var faktisk ikke valget det som skapte mest overskrifter rundt om i Europa. Foruten om haugevis med overskrifter om Norges 11-1 seier over Moldova, ble faktisk valget knapt nevnt i de populære internasjonale og europeiske mediene.
Det er ikke så rart at valget ikke fikk oppmerksomhet i europeiske medier. For mens Norge diskuterte sine egne saker, var oppmerksomheten i Brussel rettet mot Ursula von der Leyens årlige State of the Union-tale i Europaparlamentet.
I talen beskrev Kommisjonspresidenten en tid der økonomiske og teknologiske avhengigheter i økende grad brukes som politiske virkemidler. Hun formulerte det mange i EU lenge har erkjent: Unionen må bygge større strategisk uavhengighet. Sommerens handelsavtale med Trump-administrasjonen illustrerte sårbarheten – en avtale som viste at selv forholdet til USA ikke lenger kan tas for gitt.
Von der Leyens budskap var derfor todelt. Hun la vekt på behovet for å styrke Europas egne ressurser og verktøy, samtidig som hun løftet frem ambisjonen om at EU må kunne handle mer samlet og selvstendig. Samtidig er det et åpent spørsmål hvor langt unionen kan komme, gitt medlemslandenes ulike interesser og motstand mot mer integrasjon.
Det mest påfallende er kanskje ikke talen i seg selv, men hvordan den forbigås i Norge. I årets valgkamp spilte EU og Europa som sagt ingen rolle i valgkampen. Heller ikke når det gjelder temaer som i praksis er uløselig knyttet til Brussel – energipolitikk, sikkerhet, klima og økonomi.
Norske politikere diskuterer gjerne hva EU «kan finne på», men sjeldnere hvordan unionens utvikling faktisk former vår egen situasjon. Det gir inntrykk av at norsk politikk forholder seg til EU som et «utenforliggende» fenomen, snarere enn en ramme vi i stadig større grad er vevd inn i. Vi står ikke på utsiden, vi står i utkanten – og blir berørt av de samme bølgene.
Det finnes imidlertid også en annen side: nettopp fordi EU står i en tid med store geopolitiske og økonomiske omstillinger, kan Norge ha mulighet til å spille en mer relevant rolle. Vår energi, vår teknologi og vår erfaring med samarbeid på tvers av landegrenser gjør at vi kan bidra – dersom vi vil.
Von der Leyens tale var ikke revolusjonerende, men den var et forsøk på å gi EU et løft etter en krevende sommer. Også her hjemme er det verdt å merke seg. For dersom Europa nå går inn i en periode med tydeligere kamp om selvstendighet og innflytelse, blir spørsmålet uunngåelig: hvilken rolle skal Norge ta?
