En gryende EU debatt?
Møte i det Europeiske Råd, også kalt Rådet. Foto: Magnus Gulbrandsen
iEuropa i Belgia.
Det er lett å tenke, sittende på et kontor i Europakvartalet i Brussel, at hele Europa spinner rundt EU. Mange i disse kretser vil nok også hevde at det til dels stemmer. Dette har riktignok ikke alltid vært gjenspeilt i norske medier og offentlighet. Dette kan ha mange årsaker. Tradisjonelt lav interesse, og oppslutning som er for å åpne EU debatten igjen kan ha stor betydning. Derimot kan det, på bakgrunn av en rekke artikler i norske medier nå virke som dette er endring. Stemmer dette? Og hva kan i så fall være årsaken?
Flagrende interesse
Da jeg i midten av januar stod dresskledd, på en mandags morgen og stirret opp på det enorme Berlaymont-bygget som rommer Europakommisjonens hovedkvarter, svirret hodet. Foran bygget står rad på rad med svaiende, blå EU-flagg. Ikke langt unna kan du se alle medlemslandenes 27 flagg, og selvsagt er det norske flagg ikke å finne her. Du må riktignok ikke se langt, for et lite blikk til siden og opp så flakker det norske flagg over «Norway House» hvor en rekke norske aktører, deriblant EU-delegasjonen er huset.
For en ung Europa-orientert statsviter er det vanskelig å se de 2 flaggene uten å tenke på mange lange debatter i politisk interesserte sirkler. Gjennom hele min ungdom har riktignok denne debatten mest foregått i disse sirklene, og sjelden fått mye fart i det offentlige. Dette opplever jeg at er i endring.
Bilde fra Rådet.
Foto: Magnus Gulbrandsen
Før jeg forklarer hva denne oppfatning er basert på er det viktig å bemerke seg at jeg akkurat har flyttet til Brussel og startet en praktikantstilling ved den norske EU-delegasjonen. Det er naivt å tenke seg at ikke dette har en betydelig effekt på hvordan jeg tolker nyhetsbilde, og at de aller fleste neppe opplever den like sterkt som meg. Når det er sagt. Så har jeg også fulgt Europa og europapolitikk lenge, og jeg kan ikke huske å ha sett et så unisont positivt media i europadebatten.
Ved overgangen til nyåret publiserte NUPI en rapport som viste hvor mye Norge har tjent på å ta del i det indre marked gjennom EØS-avtalen. Denne rapporten ble omtalt i lederartikkel både i Dagbladet og VG. Dagbladet omtalte rapporten slik: «30 år med EØS-avtale burde helst bli markert med ny EU-debatt. Dessverre blir det ikke slik». Også VG fulgte opp med en kronikk som bar tittelen «Det blir krevende å stå utenfor EU». Det er ikke bare VG og Dagbladet. Også politisk redaktør i Aftenposten uttrykte i en kronikk et ønske om en fornyet EU debatt.
Er støtten der i befolkningen?
Mitt økte EU-fokus eller ikke så peker disse artiklene fra politisk ledelse i Norges største aviser mot en gryende norsk EU-debatt. Men det er ikke media som vil være avgjørende dersom en folkeavstemming om medlemskap skulle oppstå, eller til hvorvidt en bør oppstå. Den makta sitter i stor grad hos det norske folk. Kommentarer på nyhetsartikler kommer sjelden fra en representativ gruppe av befolkning, men kommentarfeltene i de overnevnte artiklene peker på at det hvert fall ikke finnes noen bred enighet. Representative tall viser også dette bildet.
Tall fra Sentio på bestilling av Nationen og Klassekampen viser fortsatt en relativt lav andel som stiller seg for norsk EU-medlemskap. En beskjeden tredjedel stiller seg positive til EU-medlemskap, mens like over halvparten av respondentene stiller seg negativt. Dette er likevel en bratt økning om man ser 10 år tilbake, men fortsatt er det lite i disse tallene som peker på et brennende EU-engasjement i Norge. Nettopp disse tallene kan være mye av årsaken til at hverken Erna Solberg eller Jonas Gahr Støre tørr å risikere parti-splittelse ved å åpne en ny debatt.
Foto: Magnus Gulbrandsen
Leser man likevel kommentarene sitter man likevel med følelsen at en EU-debatt er helt nødvendig. Til tross for deres negative natur, er de preget av argumenter som tvilsomt holder vann dersom en ordentlig offentlig debatt ville funnet sted. La oss likevel ikke ha fantasier. Det vil fortsatt være en god del har både rettferdige og urettferdige reservasjoner for Unionen og dens arbeid. Det er liten tvil om at et medlemskap ville hatt store konsekvenser for blant annet norsk landbruk, noe SP har gjort tydelig. Til tross for dette har også et Senterparti-ledet forsvarsdepartement sett viktigheten av et europeisk samarbeid i den situasjonen vi står i. Euroskepsismen til tross, har en regjering med SP innsett at Norge ikke kan stå alene med et usikkert transatlantisk sikkerhetsforhold og krig på europeisk jord.
Likevel kan det virke som de som ikke ønsker ny EU-debatt ikke tar inn over seg de argumentene som ledere i Norges største aviser har. Argumenter som viser til EU er et helt annet beist enn det var for bare et tiår siden, for ikke å snakke om sist avstemming i 1994. EU har blitt et maskineri av ambisiøse politiske prosjekter og er verdensledere på viktige felt som klima og forbrukervern. Etter krigen i Ukraina har også EU stått frem som en stormakt i det sikkerhetspolitiske bildet, og en viktig en. En som fortsatt virkelig trenger å vokse, for om enkelte har glemt det så foregår det en angrepskrig på europeisk jord. Om ikke det, eller en global pandemi vi stod ovenfor (og utenfor) for kort tid siden får folk til å reflektere rundt samarbeid basert på felles verdier så er det vanskelig for meg å se hva som vil. Deler av media virker til å ha forstått det. Er vi på vei mot at befolkningen også vil se behovet for fornyet debatt?
