Byvandring i Skopje

Bilde av den gamle bybroen med Vargar under seg. Utsikt i retning Nasjonalmuseet i antikk stil og lenger bak, de muslimske områdene. Foto: Sunniva Sagevik

iEuropa i Nord-Makedonia.

Byvandring i Skopje – en reise i tid og identitet

For litt siden var jeg på ferie i Skopje, i Nord-Makedonia, en innenlandsby med lang og tidvis ganske broket historie – noe som gjenspeiles i hovedstadens mangfoldige, arkitektoniske stilarter.

Arkitektur og byplanlegging er toneangivende for et lokalsamfunns identitetsbilde. Bygninger kan fortelle en hel del om menneskene som førte dem opp, hva de rommer og i hvordan borgere influeres av dem, både rent praktisk med tanke på traseer og handel, men også symbolsk, som bilder på maktutøvelse og tro. I antikkens Athen utgjorde agoraen både sentrum og samlingsted for politisk prat og handel, mens akropolis, byens høyeste punkt, utgjorde en naturlig forsvarborg. Rundt omkring sto templer til ære for de mange greske gudene. Athen var altså en by utviklet i tråd med rådende prinsipper og riter. Det samme gjelder de fleste andre byer, spesielt plasser som i tillegg huser makt og økonomiske sentre.

Tredelt bybilde

Skopje har i årtusener ligget i krysningen mellom flere kulturelle og etniske sfærer. Korte gåturer mellom ulike bystrøk avslører historien og folkestrømningene som har påvirket utviklingen av landet. Bybildet kan grovt sett deles inn i tre deler. Den første grensen går naturlig langs elven Vardar. På den ene siden en halvdel preget av det osmanske riket. Fra okkupasjonen i 1392 innledet en epoke på 500 år under osmanernes styre. De mange moskeene og markedene er resultater av osmanerne og står der i dag som et minne over byens muslimske fortid. Langs elveleiet og i gamlebyen er det to årstall og dertil to ulike stilarter som er særlig markant for utviklingen, nemlig 1963 og 2014.    

Brutal kommunisme

I 1963 brøt det ut et jordskjelv i Skopje som la nærmere 80% av byen i grus. Nye byggeprosjekter ble igangsatt for å bøte på skadene. Resultatet var rene, grå betongbygninger, mange med et tydelig kommunistisk drag over seg. Stilarten refereres til som «brutalistisk» sovjetisk arkitektur. Minimalistiske bygninger med et monokramt og strippet fargepalett, som på samme tid vektlegger voldsomme geometriske figurer. Resultatet er som navnet tilsier, brutale bilder på landets fortid.

Etter andre verdenskrig gikk det osmanske riket i oppløsning og det vi i dag kjenner som Nord-Makedonia ble innlemmet i Jugoslavia. Kommunistveldet var både totalitært og autoritært. Individet eksisterte som en forlengelse av staten. Dermed måtte alle spor av forskjeller mellom folkene hviskes ut. I Jugoslavia eksisterte bare sør-slavere, derav navnet jugoslaver. Ett folk, ett styringsparti og en stat, slik solgte staten ideen om nasjonen. Realiteten var imidlertid en annen. Etter Titos død i 1980 slo styresettet sakte, men sikkert sprekker. Ut av grunnsprekkene kom nasjonalistiske tendenser snikende. Tanker om etnisitet og religiøse forskjeller fikk bre om seg og utfordret den ikke fullt så etablerte statsideologien. I 1991 brøt det ut borgerkrig i landet og Nord-Makedonia frigjorde seg.   

Statuen av Philip den andre, far av Aleksander den store.

Foto: Sunniva Sagevik

Uavhengighet og Nord-makedonsk nasjonalitet

I etterkant av borgerkrigen brukte den ferske nasjonen lang tid på å finne seg selv. Faktum er at etter flere århundrer under ulike styresett brakte med seg store folkestrømmer og etterlot en sammensatt og sprikende identitet. For å bøte på problemet og etablere et felles grunnlag, lanserte regjeringen i 2010 byggeprosjektet «Skopje 2014». For å stryke nasjonalbåndene inn mot en felles fremtid så staten bakover i tid, mer spesifikt til det antikke Makedonia. Nasjonalmuseet ligner et gammelgresk palass og byens nye triumfbru virker som en naiv og tilfeldig bygning midt i sentrum.

Det pussigste resultatet av Skopje 2014 er monumentet med tittelen «Warrior on horseback». Det hersker liten tvil om at den navnløse mannen på hesten er erobreren Aleksander den Store, men på grunn av disputer med nabolandet Hellas om hvilket land erobreren egentlig er fra, forblir avbildningen formelt navnløs. Den ikke fullt så ukjente mannen rager på toppen av en 22 meter høy statue som vokser seg ut av en mindre fontene omringet av store løver. Like i nærheten finner man i tillegg et museum til ære for Moder Teresa, en statue til ære for Philip den andre av Makedonia (far til Aleksander dens tore), samt en rekke mer eller mindre kjente kunstnere og krigere.  

Skopje 2014 har møtt mye kritikk nettopp fordi oppføringen av antikk-inspirerte bygninger i sin helhet fremstår naiv. Forsøkene på å tegne et lineært bilde an nasjonalstaten som en uavbrutt enhet fra antikken til i dag, er ikke bare feilaktig, men undergraver på samme tid vesentlige epoker av landets historie som har bidratt til å gjøre landet så mangfoldig som det i realiteten er, på tross av hva alle statuene skulle tilsi. Prosjektet har blant annet høstet en del kritikk for regelrett å overse hele den muslimske fortiden, og i lengden, de albansk-muslimske etterkommerne som ennå lever i landet. Den antikk-inspirerte barokkstilen står ikke bare i kontrast til den sovjetiske, men understreker på samme tid brutaliteten i det hele. Kontrastene forsterker det underliggende elementet som preger bybildet; behovet for å skape- og å kontrollere en nasjonalidentitet. Spørs om ikke dette prosjektet også i lengden vil slå sprekker.   

Uavhengig av hva man måtte mene om de to store byggeprosjektene som har preget Skopje i moderne tid, er det liten tvil om at en trasketur i Skopje vil by på både det ene og det andre og hovedstaden er vel verdt et besøk.