Belgias mørke kolonihistorie

iEuropa i Brussel.

Stadig flere tidligere kolonimakter søker en forsoning med deres historie. Nederland er den seneste i rekken av europeiske kolonimakter som utrykker en formell beklagelse av deres kolonihistorie. Likevel ser vi flere land som ikke klarer å bli enig om å beklage for sin historie, deriblant dem er Belgia.

Rett ved slottet i Brussel er det en stor statue av Kong Leopold II som regjerte under kolonitiden. Man kan fortsatt se rester av rødmaling fra utallige aktivister.

Kolonifortiden

Belgia har en lang historie som en kolonimakt siden sin uavhengighet i 1831. Stor økonomisk fremgang som følge av den industrielle revolusjon ga landet mulighet il å kolonisere store deler av Afrika. Under Berlin-konferansen i 1884/85 tok Kong Leopold II reell territoriell makt over blant annet Kongo, senere kjent som Belgisk-Kongo.

Kongens brutale styre i Kongo var preget av omfattende rasisme og raseideologi. Dette vekte internasjonal oppmerksomhet og kritikk selv fra de andre kolonimaktene. Folket ble påtvunget produksjonskvoter og ble straffet med lemlestelser og henrettelser om de ikke imøtekom kvotene. Etter omfattende kritikk tok den Belgiske staten etter hvert over styringen fra Kongen og Den Demokratiske Republikken Kongo ble selvstendig i 1960.

Utrykker anger, men ikke en beklagelse

I forbindelse med Den Demokratiske Republikken Kongos 60-årsjubileum i 2020 besøkte Belgias Kong Philippe landet. Den sittende monarken uttrykte dyp anger over all lidelse og smerte som ble påført Kongos folk under det brutale kolonistyret til kongeriket Belgia og Kong Leopold II. Dette ble ansett en milepæl. Belgia uttrykte for første gang anger ovenfor brutalitetene de påførte sin tidligere koloni.

Året før Kong Philippes tale til det kongolesiske folk publiserte FNs arbeidsgruppe for eksperter på mennesker av afrikansk opphav en rapport hvor man oppfordret det Belgiske kongehuset til å uttrykke en formell beklagelse for sine forbrytelser. Beklagelsen kom aldri. 

Sommeren 2020 annonserte det Belgiske Parlamentet nedsettelsen av «Sannhets - og Forsonings- kommisjonen». Målet var å se på Belgias kolonihistorie og utarbeide et sett med anbefalinger om hvordan Belgia burde håndtere og bearbeide sin fortid. Etter over to års arbeid formulerte kommisjonen 128 anbefalinger. Likevel var det et punkt som skapte særlig diskusjon, hvorvidt Belgia skulle utrykke en formell beklagelse ovenfor sine tidligere kolonier. 

Kommisjonen klarte ikke ble enig om spørsmålet og det kom ingen konklusjon. Flere av partiene fryktet at de tidligere kolonistatene ville kreve en finansiell kompensasjon om de fikk en offisiell beklagelse og dette satte spikere i kista. Kommisjonen startet som en pionér i Europa, men kollapset rett før mållinja.

Unnskyldningen som ikke kom

Kjernen av konflikten lå mellom de ulike partiene. Statsminister Alexander De Croo sitt liberale parti uttrykte motstand mot forslaget sammen med de to partiene på ytre høyre fløy NVA og Vlams Belang. De ville holde seg til Kongens formelle beklagelse og «deepest regrets», Slik ville de unngå eventuelle juridiske og finansielle krav de tidligere koloniene ville kreve. Flere kommisjonsmedlemmer fra de sosialistiske eller grønne partiet støttet artikkelen, men ble nedstemt.

Diskusjonen endte med at de to ytre høyre partiene nektet å delta i avstemningen om artikkelen.  Samtalen som skulle handle om å forsone deres kolonihistorie ble en politisk krangel og endte uten noe avgjørelse.

Man skal bare fire generasjoner tilbake før Kong Leopold II regjerte Belgia under kolonitiden.

Hva nå?

FNs rapport fra 2019 fastslo at det fortsatt eksisterer rasediskriminering, fremmedfrykt og «afrofobi» i det belgiske samfunn. De anser mangel på forsoning med deres kolonialistiske arv som bidragsyter. I dag er det en systematisk ekskludering av afro-belgiere på områder som utdanning, arbeid og mulighet. De vektlegger viktigheten av å sette søkelys på de skadelige effektene dette har hatt på mennesker av afrikansk opphav.

Belgia må flytte fokuset fra spørsmålet om skyld til konsekvensene av folkemordet og lidelsene regime påførte koloniene. Spørsmålet er om Belgia vil på nytt klare å ta opp dette spørsmålet og se realiteten i ettervirkningene av det totalitære regime for de afrikanske statene. Foreløpig ser det mørkt ut for en formell beklagelse fra Belgia. De har heller ikke fulgt opp de andre anbefalingene til kommisjonen, og arbeidet om en nødvendig forsoning av kolonihistorien deres virker til å fordufte sakte, men sikkert.