Portugals fargerike kulturarv

iEuropa i Portugal

Som student i Portugal er det umulig å ikke legge merke til landets fargerike gater og bygninger. Sammenlignet med den norske arkitekturen, som ofte har mer nøytrale farger, skiller dette seg veldig ut, og det har satt preg på meg som ung nordmann i utlandet. Fasader og bygninger, samt innsiden av kirker, metrostasjoner og hjem, dekoreres med keramiske fliser i ulike detaljerte mønstre. Flisene, «azulejos», har en betydningsfull rolle i Portugals kulturarv, og illustrerer de forskjellige innflytelsene som har formet landet gjennom årene. Det har fått meg til å reflektere over viktigheten av å bevare tradisjonell arkitektur og dens historie. Det finnes mange fantastiske fliser med historisk bakgrunn i Lisboa som er verdt å få med seg, og jeg ønsker å dele noen av disse med dere.

Ordet for flis, «azulejos», stammer fra arabisk og illustrerer innflytelsen fra maurisk og islamsk sivilisasjon. Maurerne brakte med seg tradisjonen for komplekst flisarbeid da de invaderte den iberiske halvøya i år 711 e.Kr., med vekt på geometriske og intrikate mønstre. På 1400-tallet, da Portugal hadde blitt gjenerobret av de kristne, begynte landet å styrke handelsforbindelsene med andre europeiske nasjoner, særlig Spania og Nederland. Disse landene introduserte nye metoder og variasjoner i flislegging: spanjolene brakte med seg den blå og hvite fargekombinasjonen, mens nederlenderne ofte skildret scener fra mytologi, historie og hverdagsliv. Det er verdt å nevne at kunstformen har blitt påvirket av flere andre kulturer og stilarter gjennom historien. Utfallet i dag er en kombinasjon av teknikker fra flere kontinenter og nasjoner, sammen med portugisisk håndverk. Et illustrerende eksempel på dette er flisene som finnes på en av Lisboas t-banestasjoner, hvor noe av Portugals kulturhistorie skildres, samtidig som den typiske blå- og hvite fargekombinasjonen benyttes.

Det finnes bestemte steder i byen for å observere fliser som ikke bør overses. Besøk til disse stedene gir ikke bare muligheten til å se praktfulle fliser med intrikate mønstre, men også til å utforske andre kulturelle aspekter som Lisboa har å by på.

Miradouro de Santa Luzia er en av byens mange utsiktspunkter hvor man kan nyte panoramautsikten i en avslappet atmosfære, og er dekorert med flotte fliser. Ikke bare får man en nydelig utsikt over gamlebyen Alfama og elven Tajo, men man blir også kjent med historien til Lisboa. Flisene gjenspeiler et av slagene mellom maurerne og de kristne ved São Jorge-slottet og torgplassen Praça do Comércio før jordskjelvet i 1755, som ødela store deler av byen, mens noen er dekorert med ulike symmetriske og intrikate mønstre i blått og hvitt. Slik kombineres teknikker fra maurerne, nederlenderne og spanjolene. Gjennom den historiske fremstillingen bidrar flisene til å knytte sammen generasjoner ved å integrere kunsttradisjoner fra fortiden inn i dagens samfunn, noe som bevarer kulturen.

I samme område finnes klosteret São Vicente de Fora, som huser en av de største flissamlingene i verden, med cirka 100 000 fliser på stedet. Her skildres blant annet grunnleggelsen av klosteret og samarbeidet mellom klostermunkene og den første kongen av Portugal, Alfonso I. Kongens bemerkelsesverdige prestasjoner, inkludert erobringen av Santarém og Lisboa i 1147, samt konger knyttet til klosteret, illustreres. Videre kan man se at religiøse symboler fremstilles, noe som indikerer en utvikling fra islamske og mauriske tradisjoner, som tradisjonelt unngår avbilding av religiøse figurer, til en fremstilling av figurer knyttet til den katolske kirken etter den kristne gjenerobringen

Tar man en times togtur fra sentrum av Lisboa til den historiske byen Sintra, som er anerkjent på UNESCOs verdensarvliste, kan man besøke det berømte Pena-palasset, det mauriske slottet og Sintras nasjonale palass, alle med svært ulik arkitektur og utseende. Kun en 15-minutters gåtur fra togstasjonen finner man keramikkbutikken Cerâmica de Sintra. Her selges unike fliser i ulike farger og mønstre, håndlaget av eieren med eget verksted på stedet. Dersom man er på utkikk etter en autentisk suvenir med mye historie, er dette et perfekt sted å besøke.

Den fargerike og tradisjonelle arkitekturen i Portugal setter et positivt preg på byen og gir den sjarm. Ved å omgi seg med denne kunsten på en daglig basis stiller man seg selv spørsmålet om de mer nøytrale og moderne bygningene, som har blitt populære i mange europeiske byer, inkludert Norge, virkelig er den beste veien fremover. Dette er verdt å reflektere over, da det gjør byen fargerik og innbydende. Vi ser flere initiativ blant den portugisiske befolkningen for å bevare landets rike kulturhistorie. Prosjektet «SOS Azulejo» ble lansert i 2008 for å beskytte tradisjonen, ettersom mange fliser ble utsatt for tyveri og hærverk. Siden den tid har initiativet hatt suksess, med en betydelig nedgang i antall tyverier og innføring av lover for å forby riving av flislagte fasader; tusenvis av barn har deltatt årlig i skoleaksjonen SOS Azulejo. Dette illustrerer at selv om kunstformen ikke har blitt verdsatt av alle, finnes det engasjerte grupper i landet som arbeider for å bevare den og den nasjonale identiteten som følger med.

Gjennom årene har den portugisiske tradisjonen for flislegging blitt påvirket av ulike kulturformer. Fra slutten av 1900-tallet og frem til dagens situasjon kan man observere en utvikling mot en mer moderne retning, der kunstnere og håndverkere kombinerer tradisjonelle teknikker med nyskapende design. MAAT-museet (Museum of Art, Architecture and Technology), dekket av 15 000 fliser med en moderne vri, er et eksempel på dette. Selv om dagens flislegging ofte baseres på masseproduksjon, bevarer den fortsatt kjernen av kunstformen med gjennomtenkte design. Når vi sammenligner dette med dagens norske tilnærming til arkitektur, kan vi se at det også der finnes en tendens mot mer moderne løsninger. På bakgrunn av dette har bevegelsen «arkitekturopprøret» vokst frem, som fremmer mer tradisjonsorientert byplanlegging. Selv om nye bygg i Norge i flere tilfeller prioriterer moderne løsninger, betyr det ikke at landets tradisjonelle rikdom ikke verdsettes, da det finnes strenge reguleringer for å bevare klassiske bygninger og hjem.

Alt i alt åpner dette opp for en viktig debatt om hvordan vi kan anerkjenne norsk kulturarv samtidig som vi møter fremtidens behov for modernisering. Jeg tror virkelig vi kan lære av Portugal, og jeg håper vi kan bevege oss fremover ved å modernisere, samtidig som vi verdsetter vår tradisjonelle arkitektur.