Migrasjon og asyl

Europa opplevde en historisk stor tilstrømming av migranter og asylsøkere i 2015. Totalt ble det registrert 1,3 millioner asylsøknader i EU-landene. Også i Norge var det en kraftig økning sammenlignet med tidligere år. Dette skyldtes borgerkrigen i Syria, fattigdom og konflikter i land som Afghanistan, Irak samt en rekke afrikanske land.

EU har en del fellesregler når det kommer til asyl og migrasjon. Av disse er Dublin-avtalen den viktigste. Hovedprinsippet i den avtalen er at asylsøkere skal få søknaden sin behandlet i det landet de først ankommer og blir registrert i. Reiser asylsøkere videre, skal de sendes tilbake til det første landet fremfor å søke asyl i et nytt land. Målet med dette er at det skal være lett å avgjøre hvor asylsøknader skal behandles. Samtidig sikrer det at det ikke er mulig å søke asyl i flere enn ett land. Avtalen gjelder i alle EU-landene, samt EFTA-landene Island, Liechtenstein, Norge og Sveits.

Også Schengen-avtalen, som sikrer at mennesker fritt kan bevege seg over landegrenser, spiller en viktig rolle i EU-samarbeidet. Schengen-området består av alle EUs medlemsland utenom Storbritannia, Irland, Bulgaria, Kroatia, Kypros og Romania. De fire siste skal bli en del av området. I tillegg er EFTA-landene Island, Liechtenstein, Norge og Sveits med, gjennom en egen avtale. Uten grensekontroller mellom medlemslandene kan de som kommer til Europa ta seg fra et land til et annet. For at samarbeidet skal fungere kreves felles kontroll av områdets yttergrenser. Norges grense mot Russland er en slik yttergrense.

Likevel er asyl og migrasjon områder der hvert enkelt EU-medlemsland kan styre mye selv.  Det gjør at nasjonale regler og politikk innad i EU varierer. Det gjenspeiles i antall mennesker som får asyl i de forskjellige EU-landene. Land som Sverige og Tyskland har tatt imot mange migranter, men land som Danmark, Finland og Polen har tatt imot få.

Norge og EU
I tillegg til Dublin- og Schengen-avtalene er Norge tilknyttet EUs returdirektiv, men ikke EUs øvrige asylregler. Dette gjør at norsk asylpolitikk blir påvirket av EU og hva som skjer i resten av Europa. Norge må også forholde seg til internasjonale lover og konvensjoner, da særlig Flyktningkonvensjonen.

Immigrasjon og asyl er likevel områder der Norge i stor grad vedtar politikk og lover selv. Vinteren 2015 og våren 2016 ble norske asylregler strammet inn som følge av et stortingsforlik. Innstramningen gjelder blant annet familiegjenforening og kortere klagefrist for asylsøkere som får sin søknad avvist. Regjeringen har beskrevet de nye reglene som de strengeste i Europa.

Migranter som blir holdt i arrest i Evros, nordøst i Hellas, nær grensene til Bulgaria og Tyrkia. Foto: Wikipedia Commons

EUs returavtale med Tyrkia
I mars 2016 kom EU og Tyrkia til enighet om en avtale. Målet med avtalen er at færre migranter skal ta seg fra Tyrkia til Hellas.

Det viktigste punktet i avtalen er at migranter som kommer fra Tyrkia til Hellas og som ikke oppfyller kravet til asyl, skal sendes tilbake til Tyrkia. Dette skal være et midlertidig og ekstraordinært tiltak. For hver syrisk migrant som sendes tilbake, skal EUs medlemsland ta imot én syrer fra Tyrkia.

Avtalen har blitt kritisert fra flere hold. En del av kritikken går på at den ikke fungerer som den skal og at få syrere blir returnert fra Hellas til Tyrkia. Videre er det blitt pekt på at avtalen bare gjelder de som tar seg fra Tyrkia til Hellas. Det kan føre til at migranter og menneskesmuglere benytter seg av andre og mer risikable ruter for å komme til Europa, eksempelvis i båt over Middelhavet. Blant kritikerne er organisasjoner som Leger Uten Grenser og Amnesty International.

På regjeringens nettsider finner du mer informasjon om Norges samarbeid med EU på migrasjonsområdet.