Landbruk og fiskeri
Er vi sikre på at maten vi spiser er trygg? Hvor og hvordan skal maten produseres? Og hvordan skal vi sikre at matressursene bevares for fremtidige generasjoner? Alt dette er spørsmål som EUs felles landbrukspolitikk og EUs felles fiskeripolitikk er svaret på.
Gjennom EUs felles landbrukspolitikk (CAP) og EUs felles fiskeripolitikk (CFP) er disse sektorene svært regulert. De styrende prinsippene for politikken i denne sektoren har variert over tid, men handler i hovedsak om å sikre en stabil forsyning av mat og næring (matsikkerhet). CAP og CFP utgjør grunnlaget for et fritt, indre marked for mat og øvrige landbruks- og fiskerivarer, og sikrer viktige tilskudd til EUs rurale økonomi.
Landbruk og fiskeri er ikke en del av EØS-avtalen. Det gjør at mat og andre landbruksprodukter ikke kommer tollfritt inn Norge, og det fører til at vi i Norge har færre landbruksprodukter fra resten av Europa i butikkene. Likevel har EUs politikk innenfor disse områdene mye å si for nordmenn, spesielt på grunn av at Norge har adoptert EUs politikk på mattrygghet.
Et matsikkert Europa
Da Det europeiske fellesskap (EF) på 50-tallet først ble enige om en felles landbrukspolitikk, var det med matmangelen og rasjoneringen under og direkte etter Andre verdenskrig friskt i minne. Dermed ble en trygg matforsyning en høy prioritet da Romatraktaten ble inngått i 1958. På den måten ble en felles landbrukspolitikk også et fredsbevarende tiltak. De fleste krigene som har funnet sted i Europa gjennom historien har til dels hatt en sikker forsyning av ressurser, som mat, som endelig mål.
Kort tid etter implementeringen av CAP ble EF selvforsynt på mat og nådde dermed målet om matsikkerhet. Siden det fikk CAP etter hvert flere sekundære formål. CAP var med på å drive en teknologisk utvikling i landbrukssektoren, sikre stabile priser i markedet, og å videreutvikle Europas rurale områder.
Innsjøer av vin og overfiske
I begynnelsen var EUs landbrukspolitikk ganske annerledes enn den er i dag. I årene etter CAP ble implementert nøt europeiske bønder svært godt av konkurransefortrinnet de fikk i det indre markedet. EFs økonomiske intervensjonisme, blant annet ved ordninger med store subsidier fra fellesskapet, førte ikke bare til at matforsyningen ikke bare ble sikker, men også til en stor overproduksjon. Et tilbud som var langt større enn etterspørselen gjorde at EF på 70-tallet endte opp med «innsjøer av vin» og «fjell av smør».
Mens EUs landbrukssektor har lidd av til dels feilslåtte reguleringer gjennom historien, har fiskerisektoren lidd av for få reguleringer. Mangel på reguleringer har ført til at EUs havområder, som historisk sett har vært noen av de mest produktive i hele verden, har blitt svært utarmet.
Gjennom EUs felles fiskeripolitikk (CFP) er alle EU-landenes økonomiske sone under felles europeisk jurisdiksjon og dermed tilgjengelig for fiskere og fartøy fra alle EU-land. På den måten har EU verdens største maritime område, men er i dag en liten spiller i verdenssammenheng, mye på grunn av overfiske.
Bedre reguleringer
Både i landbrukssektoren og fiskerisektoren er politikken endret fra tidligere tider. Prinsippene for landbrukspolitikken har gått over fra å være rent økonomiske og ganske proteksjonistiske, til å dreie seg mer om bærekraft, trygghet for bøndene og investering i EUs rurale områder. En trygg forsyning av mat er fortsatt et viktig prinsipp i CAP, men dette er blitt et mindre kritisk punkt, ettersom at EU for lengst er selvforsynt.
Også i fiskerisektoren har prioriteringene endret seg. CFP sørger nå for vern av havområder, en offensiv kvotepolitikk, at fartøy og utstyr er godkjent etter standarder, samt rapportering av fangst.
Mattrygghet
En viktig del av EUs rolle i matpolitikken er reguleringen av mattrygghet. Det er en samlebetegnelse for politikk som regulerer hvordan mat er produsert, prosessert, pakket, merket og solgt. Dyrevelferd og standarder til dyrefôr og plantehold er også regulert under disse bestemmelsene.
Det er også EU som godkjenner hvilke tilsetningsstoffer som er lov å tilsette i mat solgt i EU/EØS, hvilket også gjelder importert mat. Visste du at E-stoffer bare er et navn på alle tilsetningsstoffer som er EU-godkjent? E-en står for EU, og hittil finnes det omtrent 350 tilsetningsstoffer godkjent av Den europeiske myndighet for næringsmiddeltrygghet (EFSA) som E-stoffer.
Gjennom EUs regelverk og standarder innenfor mattrygghet, er EUs og EØS-landenes innbyggere garantert at de vet akkurat hva som er i maten de spiser, hvordan den er produsert og at den er trygg å spise.
Her kan du lese mer om landbruk og mattrygghet i EU og her kan du lese mer om fiskeripolitikken.
På regjeringens nettsider finner du mer informasjon om:
