Frankrike står uten statsminister – Hva nå?

iEuropa i Frankrike

Onsdag morgen 4. desember kom beskjeden fra presidenten i den franske Nasjonalforsamlingen: Michel Barniers regjering har blitt veltet av flertallet i Parlamentet. Den rykende ferske statsministeren som ble håndplukket av Emmanuel Macron i sommer, har nå etter knappe tre måneder blitt avsatt som et resultat av en mistillitsvotering etter et forsøk på å tvinge fram sitt eget statsbudsjett. Dette plasserer Frankrike nå i en svært ustabil politisk situasjon, hvor de nå står uten regjering og statsbudsjett for 2025.

Foto: Canva

For dem som har fulgt fransk politikk det siste halvåret, har ikke politisk ustabilitet vært et fremmed begrep. Til tross for at den femte republikk har vært den sterkeste og mest langvarige i fransk historie, kan det se ut til at den er i ferd med å rakne i sømmene slik som sine forgjengere. Macrons kontroversielle beslutning om å oppløse Nasjonalforsamlingen skapte store sjokkbølger i sommer. Nyvalget kom som et resultat av EU-valget tidligere i år. På grunn av det svake valgresultatet for hans parti Renaissance (RE), og den overveldende suksessen til Marine Le Pens nasjonalistiske Rassemblement National (RN), uttalte Macron at nasjonalistenes framgang representerer en alvorlig trussel mot både Frankrike og Europa. Han understreket at situasjonen krevde handling og at det ikke var mulig å fortsette som om ingenting hadde skjedd. For Macron skulle det å påkalle et nyvalg forhindre nasjonalistisk fremgang i politikken, i stedet kan det nå se ut som at beslutningen har virket mot sin hensikt.

Resultatet av nyvalget skulle by på enda mer hodebry. Det ble nemlig ikke et tydelig flertall. Venstrekoalisjonen Nouveau Front Populaire (NFP) hadde vunnet valget med 182 seter. Macron sitt parti vant 168, og Rassemblement National 143. Presidenten er ikke forpliktet til å utnevne en statsminister fra flertallspartiet, men å ignorere flertallet i nasjonalforsamlingen kan være ustrategisk. Forsamlingen har alltid mulighet til å fremme en mistillitsvotering og dermed avsette regjeringen.

Mangelen på et tydelig flertall gjorde valget av statsminister utfordrende. Med steile fronter i Forsamlingen kan en statsminister fra en av venstrekoalisjonspartiene fort bli upopulær hos de mer konservative kreftene i RE, og ikke minst RN. Løsningen ble Michel Barnier, en høyrelent sentrumspolitiker fra partiet Les Républicains (LR) som har markert seg i Europa som en av Brexit-forhandlerne. Macrons håp var brobygging, noen som kunne appellere til begge parter og forhindre ytre polarisering. Det virker som om det eneste samlende ved Barniers regjering var hvor mye partiene ønsket å avsette ham, og dermed går han ned i historien som den kortest sittende statsministeren i fransk historie. I tillegg ser det ut til at han trekker presidenten ned med seg, og partiene på forsamlingens ytre kanter har tatt til orde for at Macron selv går av.

Hva betyr dette for Frankrike, og ikke minst Europa? Frankrike går nå inn i nyåret uten et statsbudsjett, og selv om Barnier kan bli bedt om å fortsette som forretningsminister og fremme kriselover vil det ikke bidra til å reparere de økonomiske underskuddene som for tiden er anslått til 6.1 prosent av landets BNP – altså nesten det dobbelte av EU standarden på 3 prosent. Dersom Macron ikke er i stand til å velge en ny statsminister og få gjennom et statsbudsjett innen 20. desember, vil en særskilt lov bli iverksatt, som vil videreføre statsbudsjettet fra 2024 til 2025. Dette vil forsikre statens kontinuitet, men vil ha liten innvirkning på underskuddene, som i verste tilfelle kan vise seg å bli enda høyere.

Det antas at dette ikke vil ha umiddelbare alvorlige konsekvenser for den franske befolkningen, men den politiske uroen utgjør et forstyrrende element i den bredere europeiske konteksten. EU er avhengig av sterke aktører i frontlinjene. Dette særlig i møte med nye utfordringer i 2025 som kan komme av nytt presidentskap i USA, pågående krig i Ukraina og handelsutfordringer med Kina. Med uro også i Tyskland, er det nå viktig å følge med på hvordan det politiske klimaet i EUs sterkeste nasjoner vil påvirke Europa i et større perspektiv, og i hvilken grad polarisering er en ukuelig kraft i trusselen mot politisk stabilitet og sikkerhet både nasjonalt og internasjonalt.

Denne artikkelen ble skrevet 10. desember. Informasjonen kommer fra LeMonde.fr, Reuters og Euronews.