30 år uten stemme

iEuropa i Belgia

I går var det nøyaktig 30 år siden sist nordmenn gikk til stemmeurnene for å si sin mening om norsk EU-medlemskap. Avstemningen endte som kjent med et knapt nei-flertall denne novemberkvelden i 1994. 30 år har passert uten at noen av de mer enn tre millioner nordmennene som ikke var gamle nok til å stemme da har fått si sin mening om Norge og EU. Er det på tide med en ny avstemning?

En slags stemme

Selv om ingen nordmenn under 48 år fikk stemme under folkeavstemningen i 1994, blir det ikke helt riktig å si at vi ikke har fått sagt vår mening om Norge og EU. Det har ikke vært en avstemning siden den gang, men nordmenn har hatt muligheten til å stemme partier som ønsker å melde Norge inn i EU ved syv stortingsvalg siden 1994.

For det er tross alt slik at Norge ikke er Sveits. Vi har ikke folkeavstemninger om alt mulig, stadig vekk. Norge er et representativt demokrati, og det er gjennom valg at folket får sagt sin mening.

Selvfølgelig er det mange innvendinger til dette. De fleste som stemmer ved stortingsvalg stemmer ikke kun på en sak, og hvert fall ikke en som i utgangspunktet gjelder utenrikspolitikk. EU er riktignok en såpass stor sak at om et flertall av nordmenn ønsket å melde seg inn er det sannsynlig at flere partier enn Venstre og MDG ville vært tydelig i sin støtte.

Selv om ja- og nei-siden var omtrent 50/50 i det første tiåret etter avstemningen, har lite i folkeopinionen pekt mot en stor EU-oppslutning siden eurokrisen i starten av forrige tiår. Et lite unntak kunne riktignok observeres i en rykende fersk meningsmåling i dag tidlig, som nemlig tyder på at et flertall av unge er positivt innstilt til norsk EU-medlemskap.

Til tross for en tilsynelatende økende støtte blant unge (i den grad én enkelt meningsmåling kan peke på en trend), og at mange EU-tilhengere i de nye generasjonene nok gjerne skulle ønske å få sagt sin mening, så er det ikke sånn at man har folkeavstemninger om store avgjørelser ved jevne mellomrom. Så hva er da argumentet for?

En ny debatt

Selv de mest hardbarka EU-tilhengere (og ja jeg vet jeg skriver i Europabevegelsens tidsskrift, så det er nok noen av dere som bør kjenne dere igjen) bør være enige i at det ikke er ønskelig med en EU-avstemning i morgen. Det som derimot argumenteres for er en ny debatt. Og det er av god grunn.

I høst utga politisk redaktør i Aftenposten Kjetil B. Alstadheim en ny bok om nettopp folkeavstemningen i 1994. En av hans viktigste konklusjoner kommer frem i tittelen på boka «Alle tok feil». I boka tar Alstadheim utgangspunkt i den siste partilederdebatten som fant sted kvelden før avstemningen. Han poengterer at mye av den skråsikkerheten politikerne fra begge sider hadde i debatten 27. november for 30 år siden ikke står seg fullt så godt i 2024.

Boka motiverte meg, en kald oktoberkveld, til å se hele debatten som tok sted fem og et halvt år før min eksistens. Også min konklusjon stemmer godt overens med Alstadheims observasjoner. Det er mange av antakelsene som ble gjort om EU som ikke stemmer overens med det en 24-åring har vokst opp med.

Blant annet er noen av hovedargumentene at EU er negativt for klima og miljø. Få som følger tsunamien av klimatiltak som har kommet fra EU de siste årene vil lenger stå ved dette. Et annet omtalte EUs utvidelse, som ble sett på som ytterst usannsynlig. EU ble kalt en «rikmannsklubb» (hvem hører vel bedre hjemme der enn Norge?), og det ble oppfordret til et mer pan-europeisk samarbeid. Likevel er EU i 2024 over dobbelt så stort som det var for 30 år siden. Det ble spredt tvil om hvorvidt avgjørelsen kunne reverseres dersom Norge skulle oppdage at vi hadde begått en stor feil. Svaret på dette spørsmålet fikk vi i form av en brautende, og blond sønn av en tidligere europaparlamentariker: britiske Boris Johnson.

Det er mange av argumentene fra den tid som ikke har holdt vann. Det er ikke overraskende at alt man så for seg for 30 år siden ikke stemte, men det er likevel oppsiktsvekkende nøyaktig hvor annerledes bildet som ble malt i 1994 er, at det er verdt å ta tak i.

Dette er fordi mange som opplevde denne opprivende debatten kan sitte igjen med mye av det samme inntrykket. Et inntrykk av EU som jeg ikke kjenner meg igjen i. Og til tross for at EU er blitt en forkjemper på klima og miljø, så opplever jeg det som skadelig dersom man skal resirkulere også argumenter fra en 30-år gammel debatt.

Hva må til?

Landskapet i norsk politikk har endret seg en del siden dette. Høyre og Ap som i 94 var for (Ap var splittet, men både Jagland og Brundtland i debatten var på ja-siden). Begge partiene har i dag en ledelse som er positive til EU, men ønsker ikke å ta debatten. Hvorfor? Selv oppgir de at en polariserende debatt ikke er det Norge trenger nå. Antageligvis sitter de med noen dype traumer fra sist. Så hva må til for å vekke kampviljen hos Norges to tradisjonelt største partier?

EU-medlemskap har ofte kommet som resultat av store endringer. Spania, Portugal og Hellas ble med etter militærdiktaturene deres falt og Sverige, Finland og Østerrike etter det indre marked ble etablert og Sovjetunionen hadde falt. Sverige og Finland så også Russlands ulovlige fullskala invasjon av Ukraina som et tegn på at de behøvde å knytte seg tettere til sine allierte. Denne tanken spredte seg ikke på vestflanken av Norden. Vi var allerede medlem av NATO og det er vår sikkerhetsgaranti. Eller er den det?

NATOs artikkel 5 sier at et angrep på et medlemsland er et angrep på alle. Donald Trumps retur til Det hvite hus og hans ikke alltid smigrende omtale om NATO og sine europeiske allierte har likevel sådd noe tvil rundt nettopp dette. Denne MAGA hatt-formede usikkerheten fikk vi mellom 2016 og 2020 fire år på å vende oss godt til. Trump har heller ikke gjort stort for å forsikre europeiske hovedsteder om USAs urokkelige støtte de fire årene han lå i en nydelig dvale. Senest denne måneden knyttet hans visepresident J.D Vance NATO beskyttelse og EUs behandling av X. Hvem eier X? Trumps nye bestevenn og selv-erklært supergeni Elon Musk.

NATO-tvil eller ikke, er EU og europeiske allierte helt nødvendig for vår egen sikkerhet. Norske myndigheter vet også dette. Det er derfor noe ironisk å høre Trygve Slagsvold Vedum si på politisk kvarter senest i dag si at NATO og NATO alene er Norges sikkerhetsgaranti, samtidig som forsvarsminister Bjørn Arild Gram fra Vedums eget parti var i Brussel i mai for å signere en partnerskapsavtale med EU om nettopp forsvar og sikkerhet.

Jeg argumenterer ikke for at EU på skal erstatte NATO, du vil nok slite en del med å finne mange EU-tilhengere som er mot NATO. Jeg argumenterer ikke for at EU er en komplett sikkerhetspolitisk aktør. Det kunne vært et helt annet felt jeg også bruke som eksempel. Poenget er at EU i dag er noe helt annet enn det som ble diskutert for 30 år siden. Likevel gjenbrukes mye av de samme argumentene fra den gang. Og jeg opplever det som veldig skadelig dersomom tretti år gamle argumenter skal gjenbrukes og sette scenen for debatten også for min generasjon.