Helt siden EU, eller EØF, som det først het, ble opprettet i 1957 har fri bevegelighet for mennesker, varer, tjenester og kapital på tvers av medlemslandenes grenser vært et grunnleggende prinsipp. Målet er at alle medlemslandene i unionen skal utgjøre et felles hjemmemarked. Det er dette som er kjent som det indre markedet i EU.

EUs mål med det indre markedet er å legge til rette for økt mobilitet og økonomisk vekst. Det gjøres ved at det er enklere for mennesker å flytte på seg og for bedrifter å selge sine varer og tjenester i andre EU/EØS-land.

Litt enkelt kan man si at alle former for diskriminering, direkte eller indirekte, på bakgrunn av nasjonalitet er forbudt. En støvsuger som er produsert i Tyskland skal ha samme tilgang til det spanske støvsugermarkedet som en støvsuger som er produsert i Spania. Det kan ikke stilles krav som er enklere å oppfylle for spanske støvsugeprodusenter enn for tyske. På samme måte har en dansk arbeider samme mulighet til fast jobb i Estland som estiske arbeidere, under samme vilkår og med samme rettigheter. Alle nasjonale lover og regler som er til hinder for fri bevegelse er forbudt innad i EU, med unntak av noen spesielle tilfeller som kan rettferdiggjøres ut i fra hensynet til miljø og helse.

Norge er en del av EUs indre marked, men med visse unntak. Det er vi gjennom EØS-avtalen, som også Island og Liechtenstein er en del av. Sveits har en mer begrenset adgang til det indre markedet, og samarbeider ikke like tett med EU.

Like lover i det indre markedet
For at det ikke skal være ulike lover og regler i alle landene, lages det felles lover som gjelder for alle. Det er Europakommisjonens oppgave å passe på at lovene blir innført og fulgt av EUs medlemsland og institusjoner. Dersom ikke dette blir gjort kan Kommisjonen starte en rettslig prosess, som i ytterste konsekvens kan ende med en dom fra EUs domstol.

For Island, Norge og Liechtenstein er det EFTAs overvåkningsorgan (ESA) som kontrollerer at EØS-lover blir gjennomført og fulgt. Da er det EFTA-domstolen som har det siste ordet, og som har myndighet til å dømme EØS-landene dersom de ikke følger lovene de har forpliktet seg til å følge.

Her kan du lese mer om EUs indre marked.