Helt siden EU, eller EØF, som det først het, ble opprettet i 1957 har fri bevegelighet for mennesker, varer, tjenester og kapital på tvers av medlemslandenes grenser vært et grunnleggende prinsipp. Målet er at alle medlemslandene i unionen skal utgjøre et felles hjemmemarked. Det er dette som er kjent som det indre markedet i EU.

EUs mål med det indre markedet er å legge til rette for økt mobilitet og økonomisk vekst. Det gjøres ved at det er enklere for mennesker å flytte på seg og for bedrifter å selge sine varer og tjenester i andre EU/EØS-land.

Litt enkelt kan man si at alle former for diskriminering, direkte eller indirekte, på bakgrunn av nasjonalitet er forbudt. En støvsuger som er produsert i Tyskland skal ha samme tilgang til det spanske støvsugermarkedet som en støvsuger som er produsert i Spania. Det kan ikke stilles krav som er enklere å oppfylle for spanske støvsugeprodusenter enn for tyske. På samme måte har en dansk arbeider samme mulighet til fast jobb i Estland som estiske arbeidere, under samme vilkår og med samme rettigheter. Alle nasjonale lover og regler som er til hinder for fri bevegelse er forbudt innad i EU, med unntak av noen spesielle tilfeller som kan rettferdiggjøres ut i fra hensynet til miljø og helse.

Norge er en del av EUs indre marked, men med visse unntak. Det er vi gjennom EØS-avtalen, som også Island og Liechtenstein er en del av. Sveits har en mer begrenset adgang til det indre markedet, og samarbeider ikke like tett med EU.

Like lover i det indre markedet
For at det ikke skal være ulike lover og regler i alle landene, lages det felles lover som gjelder for alle. Det er Europakommisjonens oppgave å passe på at lovene blir innført og fulgt av EUs medlemsland og institusjoner. Dersom ikke dette blir gjort kan Kommisjonen starte en rettslig prosess, som i ytterste konsekvens kan ende med en dom fra EUs domstol.

For Island, Norge og Liechtenstein er det EFTAs overvåkningsorgan (ESA) som kontrollerer at EØS-lover blir gjennomført og fulgt. Da er det EFTA-domstolen som har det siste ordet, og som har myndighet til å dømme EØS-landene dersom de ikke følger lovene de har forpliktet seg til å følge.

Kritikk av fri bevegelse
De seneste årene har debatten om fri bevegelse for mennesker tilspisset seg. Det er særlig fordi det er mange som reiser fra land med svakere økonomi til land med sterkere økonomi. Det kan for eksempel være fra Litauen til Nederland, eller fra Polen til Norge.

Kritikken går på at lokale arbeidere blir utkonkurrert på pris og dette fører til sosial dumping, som vil si at de utenlandske arbeiderne får dårligere lønns- og arbeidsvilkår enn de lokale arbeiderne. Det blir også hevdet at mange flytter på seg kun for å få tilgang til bedre velferdsgoder og at det fører til store utgifter for staten de flytter til.

Her kan du lese mer om EUs indre marked.