I 2022 så vi presidenter falle. Vi så presidenter forbli, og vi så presidenter tviholde på makten.
iEuropa i Lisboa:
Mine øyne nistirret på skjermen som viste de brasilianske valglokalene i oktober i fjor. Fra den portugisiske hovedstaden fulgte mange med i kampen i det største landet i den lusofone[1] verden. Innvandringen fra Brasil til Portugal er stor, med rundt 300 000 brasilianere i det lille landet på sørvest-kysten av Europa. Tallene på brasilianere som emigrerer skjøt i været etter at Bolsonaro ble valgt til president i Brasil i 2018.
Tidligere president i Brasil, Jair Bolsonaro, falt nedover på meningsmålingene i løpet av sin første periode, og måtte innse at han kunne ende opp med å gå av uten noen andre periode som president. Konfrontert med frykten for å tape valget påsto han at den eneste måten han kunne tape på var ved bedrageri og valgfusk. Ville Bolsonaro få en periode til etter flere år med rasistiske skjellsord, undertrykkende kommentarer om LHBT+-samfunnet, motarbeidelse av bøteleggelse for miljøkriminalitet og liten grad av handling overfor pandemien?
«Tallene på brasilianere som emigrerer skjøt i været etter at Bolsonaro ble valgt til president i Brasil i 2018»
Over 12 millioner mennesker svarte i en meningsmåling at de ikke ville anerkjenne at en ny president vant, uansett hva stemmegivningen i de to rundene ville si. Da Luiz Inácio Lula da Silva vant med liten margin ble det også store oppstandelser, og Bolsonaro nektet å anerkjenne valgresultatet. Tilhengere av den høyreekstreme presidenten angrep landets infrastruktur ved å blokkere store veier og legge bombeplaner mot Brasilias flyplass. Sinnet over Lula da Silvas seier førte på nyåret til en brutal storming av den brasilianske kongressen, høyesteretten og presidentpalasset i Bolsonaros farger – omtrent en tro kopi av USA for to år siden.
Dette viser en avsmak for demokratiske prosesser som skaper farlig polarisering i noen av verdens største demokratier. Den store 1900-tallsfilosofen Karl Popper mente at “Det eneste som kreves av en stat for å bli anerkjent som et demokrati er at dets innbyggere kan avsette regjeringen”. Kan vi dermed stille spørsmål ved Brasil og USAs status som demokratier når det oppstår så omfattende protester for å avsette presidenten? Og hvorfor tillater vi som samfunn at en slik skepsis mot demokratiske institusjoner gjentar seg?
Demokratiets verdi faller i øynene på verdensledere. Når vi åpner for at det er mulig å “la være å anerkjenne” et valg når sittende statsoverhode taper, vil det gjentas og få følger over hele verden, slik vi ser i Brasil nå. Likevel kan vi gjenkjenne flere hendelser nærmere Norge med samme forakt for demokratiske instanser:
- I 2022 utvidet Lukasjenko i Belarus sine muligheter for å sitte som landenes overhode langt utover maks antall perioder og fortsetter på sitt 29. år i 2023. Dette til tross for at forrige valg ikke ble anerkjent av EU, med beskjed om at resultatet “hverken var fritt eller rettferdig”. Resultatet ble møtt med store protester i Minsk, som i kjent stil fra landets illegitime president responderte med brutalitet og vold. I fjor vant også Orbán sitt fjerde valg på rad i Ungarn og ble den lengst sittende regjeringslederen i EU til nå. Samtidig satte han i gang sin plan om å ta over maktfordelingen i landet for full kontroll fra regjeringens side.
- I året som var så vi også at Xi Jinping i Kina fikk en periode lenger enn det som noen gang har vært lov tidligere, og som flere av disse autoritære lederne kan han nå omtrent sitte som statsoverhode livet ut.
- Putin inspirerte dessverre mange da han selv startet bølgen med å fjerne taket på antall år man kan styre et land. Når det blir lov å sitte lenger som autoritær leder eller når vi ikke lenger anerkjenner valgresultater er det lettere å få gjennomslag for mer inngripende politikk, fuske i valg og samle makt.
«I 2023 må Europa og resten av verden stå sammen mot disse tendensene til udemokratiske måter å beholde makt på»
Slike udemokratiske grep om demokratiske land kan vi ikke anerkjenne i et moderne samfunn. Når flere av Putins kompiser i den eksklusive klubben av statsoverhoder nå får lede sine land lengre enn noen gang styrker det Putins makt og innflytelse. Dette ser vi også speilet i hvilke østeuropeiske land som støtter Putins invasjon av Ukraina.
Vi ser en bølge av forakt for demokratiske institusjoner samle seg, og vi må ikke tillate at den skyller over resten av verden. Når verdensledere ikke lenger vil anerkjenne tap spres denne holdningen til befolkningen og mengdene stormer mot statens maktsentre. Når statsoverhoder beholder makt langt over det som har vært lov blir befolkningens muligheter til å velge en annen vei minsket.
Dette er ikke fremtidens demokrati. Vi kan ikke la denne trenden bevege seg nærmere.
I 2023 må Europa og resten av verden stå sammen mot tendensene til udemokratiske måter å beholde makt. Lenge leve demokratiet.
[1] Lusofoni er et uttrykk som brukes om kulturen rundt det portugisiske språk. En lusofon person er en som er portugisisktalende. Ordet stammer fra navnet på den romerske provinsen Lusitania, som omfattet det området som i dag er kjent som Portugal.
Foto: Marcos Corrêa/PR, Palácio do Planalto, via Flickr
Publisert: 2. februar 2023
