Latvia er igjen i søkelyset for dårlig behandling av flyktninger. De siste årene har mange land i Øst-Europa hatt et veldig dårlig forhold til flyktninger, og noen har gått så langt som å bruke dem som nasjonale fiender. Når flere av disse landene har høyt utdannede ledere og veldig få flyktninger, hva er det som gjør at de har en så sterk aversjon mot å lytte til kritikk og akseptere flere?
iEuropa i Latvia:
Midt i oktober publiserte Amnesty International en rapport som slakter forholdene mange flyktninger lever under i Latvia. Rapporten ble skrevet i kjølvannet av den betente konflikten i fjor mellom Belarus og EU, der førstnevnte ble beskyldt for å bruke sårbare mennesker i et politisk spill for å destabilisere EU. President Aleksandr Lukasjenko og hans regjering i Belarus tok imot flyktninger, i hovedsak fra Midtøsten, med åpne armer, bare for å sluse dem rett inn til tre sine naboland: Polen, Litauen og Latvia.
Det finnes allerede noen ikke-hvite flyktninger i disse landene, men det tallet økte under nevnte konflikt. I rapporten forteller Amnesty at mange familier og barn har blitt plassert i interneringssentre og andre ukjente lokasjoner rundt omkring i Latvia, der det har blitt varslet om diskriminerende atferd, og til og med tortur. Flyktningene får valget mellom å signere på at de «frivillig» vil dra til sitt hjemland eller å bli værende under umenneskelige forhold. Amnesty understreker også hvor stor forskjellen er på behandlingen som blir gitt til ukrainere og andre.
Latviske myndigheter var ikke sene om å gå knallhardt ut mot rapporten. Det gjorde de ved å spille på knekken i troverdighet som Amnesty fikk etter å ha levert en massivt kritisert rapport om hvordan sivile behandles under krigen i Ukraina. Latvias utenriksminister Edgars Rinkēvičs smalt til med denne tweeten: “Already for some time @amnesty has lost any credibility and this report further proves complete degradation of once respected human rights organisation. Latvia rejects these bogus accusations”. Nå har ikke Latvia akkurat vært kjent for å respektere rapporter fra menneskerettighetsorganisasjoner om brudd på flyktningers menneskerettigheter tidligere, og det samme kan sies om de andre baltiske landene.
Det har flere ganger slått meg som veldig rart at såpass rike land med en relativt høyt utdannet befolkning og politikere kan være så skjødesløse og bry seg så lite når det kommer til akkurat ikke-hvite flyktninger. Latvias statsminister er født i USA og har en doktorgrad i lingvistikk derfra, mens han nå leder en regjering som ikke tar noe ansvar og prøver å fullstendig bortforklare systematiske menneskerettighetsbrudd i eget land. Ikke at en doktorgrad nødvendigvis fører til en liberal holdning til flyktninger, men behandlingen av dem er så langt bortenfor hva et menneske kan akseptere.
Hadde denne rapporten vært et engangstilfelle, kunne det vært sannhet i utenriksministerens utblåsning, men gang på gang kommer Amnesty og andre med lignende kritikk. Selv etter flyktningkrisen for noen år siden var det nesten ingen flyktninger igjen i Latvia, fordi mottaks- og integreringssystemet i landet var så dårlig at alle flyktet videre – selv de som hadde lyst til å bli igjen.
Likevel er det kanskje ikke så strategisk dumt å demonisere flyktninger og behandle dem så dårlig at man forsøker å sende et signal om at de ikke bør komme til Latvia. Man ser det samme i mange land, særlig i Øst-Europa. Mange rapporter har meldt om umenneskelig behandling av flyktninger på grensene til Kroatia og Bosnia. Statsminister Viktor Orbán i Ungarn har bygd de siste tiårene av sin politiske karriere på en konstruert sivilisasjonskamp mellom ungarere og flyktninger, selv om det knapt finnes flyktninger i Ungarn sammenlignet med de fleste andre europeiske land. Samtidig vet vi at fremmedfrykten ofte er størst der man ikke blir eksponert for flyktninger. Mange øst-europeiske land er tydelige eksempler, men man ser også at Sverigedemokraterna i enkelte valg har hatt størst oppslutning i kommuner der det ikke finnes én eneste flyktning.
Statsledere kommer ikke til å slutte å slå politisk mynt på flyktninger, men flyktningene kommer heller ikke til å slutte å migrere til Europa, særlig nå som klimaet forverrer seg raskere for hver dag som går. Statsledere må gå foran som gode eksempler. Jeg er overbevist om at de forstår hva som er det etisk riktige å gjøre, men politisk-strategiske valg hindrer dem i å gjøre det. Da er det viktig at vi har menneskerettighetsorganisasjoner som kan føre til press på disse regjeringene. Flyktningene må inn i disse landene for at befolkningenes holdninger skal endre seg til det bedre.
Foto: Knut Øye Brandsås
Publisert: 17. november 2022
