Vi hører så alt for ofte fra EU-motstandere at Norge som medlem i EU aldri i verden ville blitt hørt, fordi de store landene overkjører de små og presser sine særinteresser frem. Dette argumentet har selvsagt aldri hengt på greip for noen som har hatt så mye som grunnleggende forståelse av hvordan byggeklossene til EU fungerer, men nylig fikk jeg muligheten til å henholdsvis se og snakke med både historiske og eksisterende harde bevis på det motsatte.
iEuropa i Brussel:
Jeg studerer for tiden jus ved TalTech, Tallinn University of Technology i Estland, og ble tilbudt å være med på en studiereise til de ulike EU-institusjonene i Brussel og Luxembourg. På turen var vi innom Kommisjonen og EU-parlamentet i Brussel, Revisjonsretten, EU-domstolen i Luxembourg, og mye mer. Resultatet var mer opplysende enn jeg hadde forventet av en slik tur.
Turen var organisert av personer med tilknytning til Estland, som kom med bidrag fra Estland, i tillegg til andre baltiske land og mindre europeiske land målt i folketall. De satte søkelys på måter disse landene kan ha innflytelse i EU. Her var det altså snakk om land på maks én femtedels størrelse av Norge i folketall. Det gjaldt både på politisk makronivå så vel som i det mer daglige, men like fullt viktige arbeidet som sikrer at alle medlemslands interesser tas til følge.
Overalt møtte vi på estiske personer i høye og viktige stillinger – særlig interessant var Revisjonsretten, hvor det var flere med viktige verv. Det, for meg, taler mot påstanden om at små land ikke har noe de skulle ha sagt på den europeiske politiske arenaen. For Revisjonsretten er et fullstendig uavhengig organ, der hovedoppgaven nettopp er å kommentere og kritisere effektiviteten av EUs politikk og ressursbruk i alle slags former.
Men eksempelet som kanskje sto mest frem, var da vi møtte Andrus Ansip i Europaparlamentet. Han har tidligere vært estisk statsminister, EU-kommissær og visepresident i Kommisjonen, og er i dag medlem av Europaparlamentet. Han forklarte hvordan han hadde stått i teten for å kjempe frem lovgivningen som lar oss slippe roaming-avgiften i Europa, der han hadde møtt stor motstand fra større land som ikke så tilstrekkelig verdi i forslaget. Når man tenker seg om, så er det egentlig fullstendig logisk at dette er noe som mindre land hadde særlig interesse av å kjempe frem. Det gir nemlig en enorm fordel til landene der befolkningene i større grad har behov for reise på tvers av landegrenser, i tillegg til at det selvfølgelig også gagner samtlige individuelle borgere.
Estland har siden frigjøringen fra Sovjetunionen i 1994, og særlig etter landet ble medlem av EU ti år etter, etablert seg som en meget sterk aktør innen teknologisektoren. Det må være hevet over enhver tvil at det i stor grad har vært vellykket fordi de har fått gjennomslag for gunstig politikk på EU-nivå som tilrettela for slik utvikling. I dag ligger Ansips hovedfokus i å stadig fremme EUs satsning på å styrke EUs kapasitet til produksjon og teknologisk utvikling av mikrobrikker – og igjen har Estland en ytterligere industrielle særinteresser i feltet, både når det gjelder råvare- og kunnskapssektoren.
Det er for meg derfor fullstendig kunnskapsløst å påstå at Norge ikke skulle kunne få til noe liknende på EU-nivå. Vi har også tungtveiende interesser, og ikke minst sterk ekspertise innen mange felt, som vi med kløkt og god politisk sans vil kunne få gode gjennomslag for. Det handler om evnen til å forstå hvordan genuint samarbeid med våre nærmeste naboer fungerer i praksis. Et aktivt samarbeid, som ikke går ut på å konstant stå på defensiven med sin egen sneversynthet når det gjelder gode løsninger i førersetet.
EU har småstaters interesser i selve ryggmargen, helt fra etableringen av Kull- og Stålunionen hvor BeNeLux, og da særlig knøttlille Luxembourg, bidro til grunnleggende prinsipper som tilsier at nettopp de mindre statene skal ha en reell stemme i samarbeidet. Robert Schuman som først fremmet forslaget, var selv fra Luxembourg, og det er dette selv nykommere nyter godt av i dag. Og ser man på folketallet, og antall mandater de ulike medlemslandene faktisk har i dag, så er det strengt tatt ikke engang riktig å påstå at vi ville være «lille Norge» blant kjemper. Vi ville vært et mellomstort land med en ekstremt sterk økonomi.
Samlet tilsier dette at Norge ville ha all grunn til å være særdeles slagkraftig på denne arenaen, bare vi våger å heve blikket litt, er villige til å lære av de som har bevist seg vellykkede og gripe mulighetene som ligger tilgjengelig. For om det var ett annet inntrykk jeg satt igjen med etter turen min, var det at det er et digert Norge-formet hull i EU som helhet. For EØS og deres medlemmer ble nesten ikke nevnt noe sted, og tanken om at dette gir oss noen særskilt beskyttelse fra overkjøring er kanskje det mest ironiske selvbedraget vi tviholder på her på berget.
Foto: Dimitris Vetsikas, Pixabay
Publisert: 10. november 2022
