Hva skjer i Europa?InnsiktKultur og reiseØkonomiPolitikk

Berlins boligboble

Berlins boligboble

I august i år fikk jeg omsider opptaksbrevet mitt fra Humboldt-universitetet i Berlin. Foruten å måtte krongle meg igjennom en byråkratisk innrullingsprosess som tidvis fremsto baklengs for en ellers fremtidsrettet nasjon, måtte jeg gi meg i kast med det som skulle vise seg å bli den vanskeligste oppgaven av dem alle; leiemarkedet.

iEuropa i Berlin:
Det er en etablert sannhet blant både innfødte og tilflyttede berlinere at byens ugjestmilde leiemarked byr på hard konkurranse og en solid dose flaks. I Berlin leier man. Kun et fåtall eier boligen de bor i, i motsetning til i Norge, hvor en vanlig konfirmasjonsgave pussig nok er en full BSU-konto. De første ukene her nede har gått med til utallige bli-kjent-samlinger og et vanlig spørsmål er ikke bare hvor man bor, men hvordan.

Foruten løse café-relaterte bekjentskaper, klassekamerater og en og annen lateksutrustet techno-kjenner, har jeg fått meg en liten hverdagsgjeng. Vi er en gruppe på ni internasjonale studenter, hvorav tre mangler bopel, to bor ved bygrensen og tre betaler nærmere 800 euro i måneden for trange hybler. Igjen står jeg, heldiggrisen, for tiden bosatt i et kibbutz-lignende kollektiv i bydelen Wedding. Alle har vi dratt til Berlin av ulike grunner. Noen fordi studiene er gratis, andre fordi fagretningen ikke tilbys i hjemlandet, noen på grunn av utelivet, én for å engasjere seg i et internasjonalt filmmiljø og en annen for å fordype seg i tradisjonell musikk.

Én av mine første dager her nede ble jeg spurt om jeg hadde kjæreste. Jeg sa som sant var at det hadde jeg ikke, hvorpå vedkommende hevet et øyenbryn og sa «oh, so you came for the sex». Jeg måtte dessverre medgi at det var historie som trakk meg hit. Noe for enhver altså. Berlin har lenge vært kjent som en kulturell smeltedigel hvor toleranse rår og det er rom for alle – bokstavelig talt da murens fall etterlot haugevis av billige bopeler. Slik er det imidlertid ikke lenger. Manglende husrom fører til konkurranse, og på tross av byens særegne sosiokulturelle kapital, er det den økonomiske som vinner frem.

Berlins leiemarked kan historisk sett inndeles i tre utviklingsfaser; (1) Berlinmurens todeling; (2) kapitulasjon og gentrifisering; og (3) strømkrig.

Berlinmurens todeling
Ved byggingen av Berlinmuren ble historisk sentrumsnære områder omgjort til periferi i to ulike byer. Her ble sosiale utskudd og arbeidere huset av okkupasjonsstatene i det som ble stadig fattigere og mer nedslitte boligområder. Spesielt gjaldt dette i DDR – den tyske demokratiske republikk – hvor økonomien stagnerte.

Frykten for sovjetisk invasjon var samtidig såpass påtrengende at store industriselskaper forlot Vest-Berlin til fordel for sikrere områder lengre vest i Forbundsrepublikken, bedre kjent som Vest-Tyskland. På tross av at utviklingen i vest ble preget av fornyelse, gjaldt dette imidlertid mer på det idealistiske og kulturelle planet, og byen ville neppe overlevd uten den finansielle støtten fra Vesten. Re-sammenslåingen i 1989 var i realiteten en ekteskapsinngåelse mellom en nesten konkursslått sosialiststat i øst og en isolert, dog idealistisk pleietrengende stat i vest. Fremtidsoptimismen erstattet hverdagsfrykten og 1990-tallet virket som en lovende tid for Berlins innbyggere. Identitetsbildet som en fri by trakk til seg bohemer fra hele verden som bosatte seg i de tradisjonelle sentrumsområdene hvor leieprisene gjenspeilet de falleferdige bygårdene.

Gjenforeningen av to skakkjørte stater bød imidlertid på problemer; hvilken politikk skulle man føre og hvordan finansiere utvikling og gjenoppbygging?

Gentrifisering
Et av svarene på finansspørsmålet var salg av statlig eiendomskapital – en grov politisk feilvurdering. Store bygårder ble solgt for en slikk og ingenting til store utenlandske investorer. Dette innledet en fortsatt pågående gentrifisering hvor tradisjonelle arbeiderstrøk ble forvandlet til bydeler for et bedre stilt og mer kjøpekraftig publikum.

Solidaritetsmarkering med husokkupanter. Foto: Sunniva Sagevik

Investorene igangsatte enorme oppussingsprosjekt med økte leiepriser og befolkningsutskiftning som resultat. Ettersom leieprisene reguleres av private aktører gjenspeiler den ikke lønnsutviklingen, og i motsetning til 1990-tallet hvor enhver kunne leie i sentrum, gjelder dette nå en stadig smalere minoritet. Utviklingen skaper harnisk og i 2018 tok folk til gatene under parolen #Mietenwahnsinn (leiegalskap) og et krav om ekspropriasjon. Staten evnet imidlertid ikke å imøtekomme befolkningskravene, og feilslåtte reformer ble i 2021 offisielt erklært grunnlovsstridige av den føderale domstolen. Motstanden har dog ikke lagt seg, og rundt omkring i Berlin finner man eksempler på både husokkupanter, solidaritetserklæringer og mobiliseringsplakater.

Strømkrig
Motstanden mot eiendomshaier har om mulig økt enda mer den siste tiden som følge av krigen i Ukraina. Strømprisene truer levedyktigheten til allerede utrydningstruede befolkningssammensetninger. Det er problematisk at fristaten Berlin holder på å miste sin særegne kulturelleidentitet – hvem skal bo her om ikke berlinerne selv?

På den annen side fremprovoserer leie- og strømprisene kreative løsninger på dyre problemer. Her om dagen var jeg på bar og kom i snakk med en tilflyttet berliner so bodde i byen på femte året. Han kunne fortelle meg om en annonse han hadde snublet over på WG-gesucht, tyskernes svar på hybel.no. Et kollektiv hadde bygget en hems på baderommet, en ekstra inntekt for å imøtekomme iskalde vinterutgifter. Denne fuktige sengealkoven kunne man leie til den nette sum av 450 euro. Hvilket kupp!

 

Foto: Sunniva Sagevik

Publisert: 27. oktober 2022

Share this post

About the author

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.