Formell hverdag i midten av Europa

0 kommentarer
 
 

Etter å ha flyttet til Tyskland innser jeg at Norge faktisk er ganske gode på likeverd, i det minste i det hverdagslige språket. Vi tiltaler alle med «du», og veldig sjeldent omtaler vi noen kun med etternavn, eller med deres utdannings-/yrkestittel.

iEuropa i Köln:

I Europas mest folkerike land det det derimot uhøflig å gjøre det samme. Her må man passe seg for ikke å snakke for fort, du risikerer nemlig å fornærme hvis du bare bruker fornavnet deres eller sier «du». Dessuten forventes det mer høflighet på generell basis. Litt ukomfortabelt for en nordmann, men det er vanlig å hilse på hele rommet når du går inn for eksempel på et venterom.

Språkforskjeller / titler brukes overalt
Før i tiden hadde jo også vi i Norge de to formene formell og uformell form (De/du), men i den nå til dags er ikke dette noe man hører ofte. I Tyskland er dette fortsatt standard praksis og det forventes at man tiltaler alle som ikke er en venn med «Sie» istedenfor «du». Det er et fullt språklig system som virker å opprettholde et slags sosialt hierarki mellom mennesker, ikke bare basert på forskjell i stillinger innenfor samme bedrift, men også generelt i hverdagen når man møter nye folk eller miljøer. Altså, snakker man til fremmede, eldre eller noen med høyere tittel enn deg skal du anerkjenne dette med høflig tiltale, med mindre de sier at «du» er greit.

Dette forandrer for øvrig en hel del andre endinger i setningen og gjør tysk til en utfordring å lære seg, men det er en annen historie. Man sier også Herr/Frau når man adresserer folk på høflig from. Dette gjelder også på legekontoret for eksempel, sist jeg var der selv hilste min lege på meg med «Hallo, Frau Henjesand», fordi legekontoret er en høflig setting. Det er også forventet at jeg kaller min lege for «Dr./Frau». Så ikke bare må man unngå å si «du», i tillegg bruker man aldri fornavn, og om du vet utdannings- eller yrkestittelen deres så bruk gjerne den og.

Ikke bare skal disse titlene brukes muntlig eller ved navnet på døra til kontoret ditt, du kan også få tittelen din skrevet på førerkortet ditt. Dersom du har en PhD kan du søke om endring til «Dr. Ida Henjesand» på lappen.

Bestiller man togbilletter med Deutsche Bahn spør de om tittelen din.

Ekstra viktig på universitetet
Når du har tatt en grad eller spesifikk utdanning så følger det med en tittel til ditt navn. Dette er jo også sant i Norge. Men på norske universiteter er det som regel vanlig å si «Gunnar» istedenfor «Professor Aakvaag». I Tyskland er det motsatt. Du skal aldri snakke til professoren din med fornavn. Man bruker enten «Doktor» eller «Professor» før etternavnet deres for å adressere dem riktig.

En av mine yngre professorer presiserte at dersom vi skulle sende henne en e-post så kunne vi (faktisk) adressere henne med kun fornavn og etternavn dersom eposten startet med «Dear», eventuelt kunne vi skrive til henne med hennes tittel «Dr.». Dersom hun fikk en e-post som startet med «Hi» eller «Hallo» forklarte hun at den ikke ville bli åpnet og bli sendt rett til spam mappen. Høflighet er viktig.

En av mine tyske medstudenter beviste dette for meg en dag vi snakket med overnevnte professor, og i forvirring mellom engelsk og tysk så adresserte hun nevnte professor som «du». Som fortsatt nybegynner i Tysk la jeg ikke merke til dette. Min medstudent rakk ikke å si unnskyld i samtalen selv, og vi diskuterte etterpå om hun burde sende en e-post og beklage.

I tillegg var hun redd for at dette kom til å gå utover sluttkarakteren hennes dersom denne professoren nå trodde at hun ikke tok faget, eller henne, seriøst. Selv om min venns ide om å sende en e-post muligens var noe overdreven reaksjon på situasjonen, er det absolutt forventet at man sier unnskyld dersom man adresserer noen feil.

Generell høflighet til andre «likeverdige»
I tillegg til alle de språklige reglene, er tyskerne også høfligere i det offentlige rom. Det er vanlig å hilse på hverandre på samme måte som vi i Norge gjør med hverandre på fjellet. Men her gjelder det også på steder som venterom og gruppetreninger, det er forventet at man sier hei til alle som er der når man kommer inn døra. Jeg trodde selv at dette bare var noe som hang igjen hos de eldre, men jeg så fort at dette også gjøres av tenåringer og unge voksne.

Det virker fortsatt unaturlig å hilse på fremmede utenfor fjellet, men jantelov og «jeg skal ikke være til bry»-mentaliteten fra Norge må pent legges bort hvis man ønsker å unngå å være frekk på tysk.

 

 

Foto: Ida Henjesand

Publisert 13. juni 2022


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *