Korttidspugging på masternivå

0 kommentarer
 
 

Tysklands eksamineringsformer er tydeligvis helt uten rasjonell baktanke. Det er påfallende i et land som ellers er tuftet på kald og hard fornuft og logikk.

iEuropa i Köln:

Tyskland er uformelt kjent som et land med god orden, klare regler og struktur. Folk her gjør som de blir bedt om, de sniker ikke i kassakøen og de gir deg klar beskjed dersom noe du gjør bryter reglene (for eksempel har jeg fått skarp tilsnakk av en barista da jeg ved en feil gikk UT gjennom INNgangs døra). Det meste er logisk her i Tyskland. Observer reglene og vit hva som kreves av deg, så kommer du til å klare deg ganske bra (selv på engelsk).

Ida Henjesand studerer i Köln. Foto: Freepik.com

Eksamen derimot opplever jeg som en ulogisk utformet avslutning på semesteret, og uten røtter i hva som faktisk forventes i arbeidslivet. Selv om dette hovedsakelig kommer fra eget perspektiv på mitt utdanningsprogram, er det tydelig at dette er standard eksamineringsprosedyre.

Jeg studerer master i sosiologi – et fagområde som krever mye skriving og, som jeg er vant til hjemmefra, produksjon av lange tekster og eksamensoppgaver. I min bachelor var en typisk eksamen alt fra 48 timer til 14 dager lang – med andre ord, jeg er godt vant til å ha god tid.

På Universitetet i Köln tester de derimot kunnskapen vår på én time. Én time til å argumentere for sosiale prosesser, sosiologiske teorier, statistisk logikk og migrasjonsmønstre. Det er et ukomfortabelt flashback til videregående der pugging kvelden før samfunnsfagprøven kanskje reddet deg med en karakter eller to.

De tyske semestrene er forskjøvet sammenlignet med de norske. Vintersemesteret er oktober til mars, og sommersemesteret jeg nå er i startet i april og slutter i september. Jeg har med andre ord fått tid til å reflektere over eksamensperioden jeg var igjennom for noen måneder siden.

Første eksamen var i statistikk og bestod av 18 spørsmål på PC, der vi kunne svare i fritekst, på kun én time. Samtidig ble vi overvåket på Zoom, sånn at universitetet kunne være sikker på at ingen jukset og snakket med hverandre.

Eksamen nummer to var en gruppeoppgave i et mer sosiologisk fag. Her var vi fire studenter som jobbet sammen om å skrive 15 sider (ja, heldigvis på PC) så dette lignet mer på den norske eksamenspraksisen. Eksamen nummer tre og fire var også i de mer teoretiske, samfunnsorienterte fagene, de varte også kun i en time. Den ene krevde svar på seks spørsmål i tillegg til et lite essay. Den andre krevde kun svar på seks spørsmål. Den første endte opp med å gi en del minuspoeng for å ikke skrive i fullstendige setninger. Den andre ga plusspoeng for korte presise svar og stikkord. Begge for hånd, begge på én time. Det er altså helt ville vesten hvordan det utformes og ikke minst hva som kreves.

I Norge er mitt inntrykk at studiepoengene styrer hvordan faget og eksamen utformes, og når de begge omhandler samme fagområde kan man ofte oppleve at de har like krav. De to sistnevnte eksamenene var begge 6-poengsfag. For øvrig fikk vi 80-100 sider å lese i uken av professoren som ville ha lange setninger, den andre professoren derimot ga oss under 50 sider omtrent annenhver uke, så det kan jo tenkes at jeg hadde noe uflaks med førstnevnte professor.

Likevel sitter jeg igjen forvirret og usikker på hvordan jeg skal forberede meg nå fremover og inn i mitt neste semester. Må jeg øve på håndskrift så jeg kan skrive fortere med penn til neste papir-eksamen? Må jeg lese alt materiale i håp om at det sitter klistret etter jevn repetisjon gjennom hele semesteret? Eller skal jeg gjøre som mange andre tyskere; så lite som mulig i løpet av halvåret for så å ni-pugge Powerpoint-forelesningene uka før eksamen.

For det er jo det villeste: Mange av de med gode karakterer har kun repetert det som står på Powerpoint-bildene fra forelesningen, og det er akkurat det professoren vil ha. Ingen selvstendig eller kritisk tenkning, ingen forsøk på å peke ut sammenhenger eller trekke konklusjoner som ikke er nevnt. Kun reproduksjon av kunnskap. Alt i disse sosiale fagene skal nå lagres inne i hjernen og ikke bare i et hjelpedokument som jeg kan ta frem når jeg skriver en ukes eksamen trygt fra hjemmekontoret. Komplekse ideer må huskes, ikke bare organiseres i Onenote, og sosiale trender og tall på migrasjon, for å nevne noe, må være lett tilgjengelig i hjernebarken når dagen kommer igjen for fysisk eksamen.

Men på tross av alt dette så tenker jeg likevel, det er det jo så lett å være norsk og klage i utlandet. For hva er egentlig problemet? Jeg møter på noe motgang og takler det ikke? Er det sånn at hele institusjonen må endres og at det er bare jeg som ser det, eller kan det tenkes at det er jeg som må endre mine forventninger? Det er jo mange studenter også i Norge som skriver for hånd i sine fag og som faktisk må lese en hel haug for å holde hodet over vann i sitt eget studie, så det er jo sannsynlig at noen av oss er mer bortskjemte enn andre.

Etter samtale med flere tyske medstudenter innser jeg jo at denne eksamensformen, også innenfor humaniora, er helt vanlig. De andre leser og pugger uten å klage, det er heller ingen som reagerer på at halvparten gjennomføres for hånd. Det er faktisk såpass innarbeidet at professoren min begynte å le da jeg spurte om eksamen skulle gjennomføres på PC. De er for så vidt alltid enig i at eksamineringen ikke er noen god måte å lære på, det er ingen som liker disse timene spesielt godt, men de kommer seg godt gjennom uten eksistensielle kriser og jeg tenker det er jo noe å strebe etter til kommende eksamensperiode.

 

 

Foto: Alberto G./Flickr

Publisert 8. juni 2022


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *