Hva skjer i Europa?InnsiktPolitikk

Same shit, new wrapping: Rasismen som blusset opp igjen

Same shit, new wrapping: Rasismen som blusset opp igjen

Trodde du vi var ferdig med rasisme og diskriminering nå som flyktningkrisen fått sitt nye episenter i Ukraina istedenfor i Midtøsten eller i Afrika? Da må du tro om igjen. Til tross for all den fantastiske solidariteten særlig nabolandene til Ukraina har vist siden krigens start, har medaljen en bakside. Og den er stygg.

iEuropa i Praha:

I kjølvannet av krigen i Ukraina, har nabolandene tatt imot flyktninger en masse. Det virker å være bred enighet i disse landene om å hjelpe de ukrainske flyktningene som trenger det. La meg understreke ukrainske, i den forrige setningen. Jeg skal komme tilbake til hvorfor.

Også hjemme i Norge har det vært nær unison enighet om å ta imot de ukrainske flyktningene. Selv ikke Senterpartiet ville følge Fremskrittspartiets forsøk på enkelte innstramminger da sistnevnte foreslo midlertidig grensekontroll. Frp står i en særlig vanskelig spagat denne gangen. Partiet har fått det tøft med å forsvare logikken i å akseptere tusenvis av ukrainske flyktninger til Norge, når de vanligvis forkynner et budskap om at flyktninger skal hjelpes i nærområdene. Da partileder Sylvi Listhaug talte til Frps landsstyre tidligere i vår, sa hun at Ukraina er vårt nærområde, og at vi dermed er forpliktet til å ta imot flyktninger (delvis i bytte mot å slutte å ta imot kvoteflyktninger fra andre verdensdeler).

Men hvis Ukraina også er i vårt nærområde, hvor ender det? Er det Europa som er vårt nærområde? Hva gjør man da med de mange, mange tusen syriske flyktningene som bor i Istanbul i Tyrkia, en by som, vest for Bosporos-stredet, regnes som europeisk?

Det er her man kommer til kjernen i kritikken som er lettest å fremme mot land som Polen, Slovakia, Ungarn og Tsjekkia (Visegrádlandene) under den pågående flyktningkrisen: Hva er det som gjør at landene ikke sier stopp, noe de gjorde fra omtrent første flyktning i 2015-2016, selv om det for eksempel i Polen har ankommet godt over to millioner ukrainske flyktninger siden krigens begynnelse?

Det første og mest åpenbare svaret som vil gis, er også et som fra et typisk eurosentrisk perspektiv gir mening: Ukraina ligger mye nærmere oss enn land utenfor Europa. Derfor er vi forpliktet til å hjelpe når innbyggerne der trenger det. Denne argumentasjonen vil resonnere godt hos de aller fleste mennesker, men om man undersøker sammenhengen mellom argumentasjon og praksis, kommer det fort uhyggelige sannheter opp til overflaten.

Rasisme og diskriminering av ikke-hvite flyktninger har forekommet mange ganger allerede, ifølge flere rapporter, inklusive FN-rapporter. Afghanere, jemenitter, marokkanere, nigerianere og mange andre fra flere afrikanske og asiatiske land har uttalt til media – og dokumentert ved hjelp av videoer – at de har blitt stoppet fra å gå om bord i tog og busser som skulle frakte dem i sikkerhet til nabolandene.

For de ikke-ukrainske flyktningene som er så heldige å klare å komme seg ut av Ukraina, venter nye livsfarlige utfordringer. I den polske byen Przemyśl, på grensa til Ukraina, har det kommet rapporter om at det finnes grupperinger av nynazister som kjører rundt i byen for å lete etter flyktninger som er mørke i huden. De har satt ut rykter om at ikke-hvite flyktninger har begått flere voldelige lovbrudd etter sin ankomst til Polen, noe som har blitt avvist av polsk politi. Likevel har mange av de ankomne allerede opplevd grov sjikane fra høyreekstreme polakker.

Til tross for alt det negative, må man ikke glemme alt det positive som skjer. Europeiske land, spesielt nabolandene, har tatt imot et helt ufattelig antall flyktninger fra Ukraina med åpne armer, et nummer som er uten sidestykke etter andre verdenskrig. EU står sammen for første gang på mange år, og nære venner av Putin, som den tsjekkiske presidenten Miloš Zeman, har vendt ham ryggen.

Samtidig står sivilsamfunnet opp for flyktningene. Min polske kjærestes tante, som bor i Warszawa, er én av de mange tusen menneskene som stiller opp for å gi de nyankomne den tryggheten og verdigheten de fortjener. La oss håpe at det til slutt sprer seg til å gjelde alle mennesker, uansett hudfarge.

 

 

Foto: Yorgos Karahalis/Europakommisjonen

Publisert 4. mai 2022

Share this post

About the author

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.